PÅ KINO 25. DESEMBER 2024: Menn som slår og kvinner som blir slått får to nye ansikter i denne italienske filmen, som foregår i etterkrigstidens Roma.
Regissør og co-manusforfatter Paola Cortellesi, som også spiller hovedrollen, lokker oss inn med nydelige sort-hvitt-bilder som vekker den neorealistiske nostalgien, samtidig som det frodige persongalleriet bobler slik det ofte gjør i italienske filmer.
LES: De 10 beste filmene fra 2024
Miljøskildringer og personkarakteristikker balanserer av og til på kanten av klisjéstupet, men det er lett å akseptere det, siden regissøren aldri forsøker å skjule sine «Fellini-ske» ambisjoner.
Hun forteller denne historien med noen fiffige virkemidler som bryter med kjøkkenbenk-realismen, blant annet anakronistisk musikk og ekspresjonistisk dans.
«Vi har ennå i morgen» har også en gjennomgående dramatisk nerve som får et overraskende utfall, men på veien dit, står filmen av og til i fare for å stoppe opp.
ANMELDELSE: «Munken og geværet» byr på mild satire med hjertevarme
Det er som om Cortellesi glemmer å drive historien fremover fordi hun er så fascinert av bybildene og typeskildringene. Filmen har imidlertid en sterk form og et sympatisk budskap som gjør den vel verdt å se.
Legger hemmelige planer
Husmoren Delia (Paola Cortellesi) slaver for ektemannen Ivano (Valerio Mastandrea) og deres tre barn i en trang kjellerleilighet i en sliten bygård i Roma.
Hun er også pleier for den sengeliggende svigerfaren Ottorino (Giorgio Colangeli), som har sitt eget rom.
Familien er åpenbart mindre bemidlet og preget av harde kår i et land som var blant taperne etter andre verdenskrig, og er nå under kontroll av amerikanske styrker.
Ivano er en hard mann som skylder på begge krigene han har kjempet i når han slår kona for det minste lille antatte eller påståtte feiltrinn.
Samtidig øyner Delia håp for en annen fremtid for datteren Marcella (Romana Maggiora Vergano) når kjæresten Giulio (Francesco Centorame) vil introdusere dem for sine rike foreldre.
ANMELDELSE: «Kvitebjørn» er et eventyrlig sikkerstikk
Delia mottar også et overraskende brev med et innhold som gjør at hun begynner å legge hemmelige planer som for all del må holdes skjult for ektemannen.
Leker med lys og skygger
«Vi har ennå i morgen» er nydelig skutt i sort-hvitt av Davide Leone, som starter i et smalt bildeformat (1.37 : 1 «academy ratio») når vi introduseres for familien i den trangbodde leiligheten, men utvider seg (til 1.85 : 1 «widescreen») når handlingen forflytter seg utendørs.
Formatet holder seg slik i resten av filmen, men man kan lure på om det hadde vært mer virkningsfullt om formatskiftet mellom ute og inne-scener ble gjentatt som et fast stilgrep.
Bildene er uansett vanvittig fine. Leone leker med lys, skygger, støv, murstein og slitte treflater som kler sort-hvitt veldig godt, selv om det digitale formatet mangler teksturen som analog film ville ha gitt.
Inspirasjonen fra noen av den italienske neorealismens fremste regissører, som Luchino Visconti, Roberto Rossellini, Vittorio De Sica og Federico Fellini, er uansett åpenbar (og er kanskje selve forklaringen på anslagets smalere format: at det er en hyllest til noen av Cortellesis forbilder).
Imponerende regidebut
Filmen skal være inspirert av regissørens egen bestemor og oldemors liv i etterkrigstidens Italia, og har skapt stor debatt og gode besøkstall i hjemlandet med sin tidløse skildring av kvinners utsatte posisjon i patriarkatet.
ANMELDELSE: «Mufasa: Løvenes konge» er et rivende godt fortalt eventyr
Historiefortellingen er riktignok ofte frodig og fargerik (tross fraværet av farger), men har også alvorstunge drag som vekker stor sympati for Delias kamp.
Hennes uholdbare situasjon som voldsoffer i sitt eget hjem opprettholdes tilsynelatende av både kultur og religion, og filmen gir tankevekkende bilder av ekteskapet som tvangstrøye, privatlivets utfordringer i et nysgjerrig naboskap og klassekamp med stadig tydeligere kontraster mellom rik og fattig.
Dette er virkelig Paola Cortellesis film, for hun viser seg både som en strålende skuespiller og en høyst kompetent regissør i sin regidebut.
Hun har også skrevet manuset sammen med Furio Andreotti og Giulia Calenda, og de skjuler kløktig hva Delias agenda egentlig er til det siste.
ANMELDELSE: «Kjærlighet» er varm, vittig og humanistisk
På veien dit, har filmen noen uttværede scener med unødvendige gjentagelser, men «Vi har ennå i morgen» viser også en lovende vilje og en åpenbar skaperkraft.
