PÅ KINO 6. DESEMBER 2024: «We Live In Time» er en sjarmerende og vakker film om kjærlighet og drømmer, som forteller historien om forholdet mellom to mennesker som endrer hverandres liv fullstendig.
Det romantiske dramaet forsøker å si noe stort om selve livet gjennom en ikke-lineær fortelling, men mister fokus på veien gjennom et litt for ustrukturert manus.
ANMELDELSE: «Strange Darling» – Ikke en film man koser seg med.
Takket være to dyktige hovedroller i Andrew Garfield og Florence Pugh, klarer «We Live In Time» å både røre og bevege, men materien er såpass gripende at dette burde ha vært en skikkelig fulltreffer i mellomgulvet.
Når kjærligheten treffer
Kjemien sitrer fra første møte. Tobias (Andrew Garfield) er ute på en desperat handletur for å kjøpe fungerende penner til å signere skilsmissepapirene sine, når en bil treffer ham hardt og brutalt.
Det er Almut (Florence Pugh) som har kjørt på ham, og nå sitter hun med ham på sykehuset og inviterer Tobias til åpningen av den nye restauranten sin. Det er jo det minste hun kan gjøre.
Dermed er kjærlighetshistorien i gang, og filmen tar oss gjennom romantiske stunder, morsomme øyeblikk og opprivende opplevelser. For livet blir ikke alltid slik du hadde tenkt, selv når du har funnet den store kjærligheten.
Rørende, men rotete romantikk
Hun er en sprudlende stjernekokk med store ambisjoner, som alltid vil leve livet til det fulleste. Han er en jordnær medarbeider hos Wetabix, som drømmer om familie. De er motpoler samtidig som de utfyller hverandre.
Forholdet mellom Tobias og Almut oppleves som ekte i alle ledd. Og samspillet mellom Andrew Garfield og Florence Pugh er nydelig, nært og varmt, med mange sjarmerende scener.
For å fortelle parets livshistorie hopper «We Live In Time» sporadisk gjennom tiden til øyeblikk som enten skal korrespondere eller stå i kontrast til hverandre.
Det kan være et virkningsfullt grep for å fortelle noe om hvem disse to menneskene er, men regissør John Crowley («Brooklyn») får det ikke helt til å svinge av Nick Paynes («Det siste brevet fra deg») omstendelige manus.
Det ustrukturerte narrativet gjør at filmen oppleves som lengre enn sine 107 minutter, og fratar fortellingen noe av sin emosjonelle slagkraft.
For all del, tårene renner innen rulleteksten når kinolerretet, men jeg sitter samtidig igjen med følelsen av «We Live In Time» kunne ha vært en enda bedre film.
