PÅ KINO 31. JANUAR 2025: Det er ikke rart at «Emilia Pérez» vekker oppsikt, for du har sannsynligvis aldri sett noe lignende.
Dette er nemlig noe så uvanlig som en trans-kjærlighets-gangster-musikal, frekt og freidig fortalt av en fransk regissør som velter seg i mexicanske klisjeer sett fra en utlendings skamløse perspektiv.
ANMELDELSE: «Dexter: Original Sin» er nok ein Dexter-skuffelse
Jacques Audiard («Profeten», «Rust og bein», «Dheepan») har kanskje ingen ambisjoner om politisk korrekthet med fintfølende nyanser, men slår til gjengjeld til med en stilisert historiefortelling med et åpenbart energioverskudd.
Filmens problem er at ingen av dens ulike sjangersprell overbeviser hver for seg, verken som transhistorie, musikal, kjærlighetsdrama eller hardbarka thriller.
«Emilia Pérez» er derfor ikke en film jeg umiddelbart elsker, men helheten har likevel en besnærende appell som skaper et visst engasjement, hevet av noen åpenbare kvaliteter blant trekløveret i hovedrollene.
Vil skifte kjønn
Historiens utgangspunkt er dette: Advokaten Rita (Zoe Saldaña) får en uventet klient, nemlig den fryktede narkobossen Manitas del Monte (Karla Sofía Gascón). Han vil at hun skal hjelpe ham med å oppfylle sin livslange drøm, nemlig å bli kvinne.
ANMELDELSE: «Paradise» er en konspirasjonsthriller med emosjonell kraft
Kjønnsskiftet må planlegges og utføres i all hemmelighet, mens Manitas’ kone Jessi (Selena Gomez), som ikke kjenner ektemannens planer, flyttes i sikkerhet i Sveits med deres to barn.
Når jobben er gjort, tror Rita at hun er ferdig med Manitas for godt, men når hun noen år senere blir kontaktet av Emilia Pérez, forstår Rita at oppdraget likevel ikke er fullført.
Emilia har nemlig behov for å rette opp i sine mange ugjerninger som Manitas, samtidig som hun ønsker ny kontakt med Jessi og barna som deres ukjente svigerinne og tante.
Ingen ubetinget klassiker
Karla Sofía Gascón skaper formidable kontraster mellom den truende skikkelsen vi møter i begynnelsen og den langt mer varme og vennlige tittelfiguren, mens Zoe Saldaña håndterer utfordringene i sin rolle med høy profesjonalitet og innlevelse.
ANMELDELSE: «Blindspor» er stappfull av påskekrim-kvaliteter
Det er ikke deres skyld at «Emilia Pérez» ikke fungerer spesielt godt som musikal. Åpningsnummeret, der et trangt gatemarked bryter ut i synkron sang og dans, er riktignok fantastisk, men så kommer det ingen flere høydepunkter som kan måle seg.
I noen tilfeller er musikalnumrene til og med både pinlige og unødvendige, som for eksempel Ritas diskusjon med en israelsk lege.
Filmen sliter også med troverdigheten i den sentrale historien, der vi blir bedt om å føle uforbeholden sympati for en figur som åpenbart burde ha vært kastet i fengsel med en livstidsdom.
ANMELDELSE: «Den of Thieves: Pantera» er overraskende veik og tannløs
Man kan la seg more av Jacques Audiards stormannsgalskap, men han forsøker å bite over en rekke sjangertråder som ikke nødvendigvis er så enkle å tygge.
«Emilia Pérez» er da heller ingen ubetinget klassiker, men forsøket på å skape noe unikt, har likevel evnen til å fascinere.
