PÅ KINO FRA 17. JANUAR: «Wolf Man» glefser godt fra seg i første del, men etter en lovende start blir dette tam og forutsigbar varulvskrekk.
ANMELDELSE: The Invisible Man -Smart sjangerfilm med interessant vri
Regissør Leigh Whannell («The Invisible Man») gjør mye riktig med uhyggelig stemning på øde bondegård, sårbare barneperspektiv og makaber «body horror» i ulveham. Men når den siste halvtimen skal levere sine klimaks, har mye av spenningen allerede blødd ut av både hemmeligheter, spesialeffekter og oppgjør.
«Wolf Man», som har sine røtter i den klassiske skrekkfilmen «The Wolf Man» fra 1941, har vært under planlegging siden 2014. Prosjektet har hatt flere hender på rattet, og var også tiltenkt en plass i det nå skrinlagte «Monster Universe», som skulle være et utvidet filmunivers for flere av figurene fra monsterfilmene Universal Pictures ga ut mellom 1913–1956.
Versjonen Leigh Whannell og Corbett Tuck har endt opp med å lage, er rammet inn av et familiedrama som passer godt til en frittstående skrekkfilm. Men selve varulvmytologien får ikke helt den plassen som kunne løftet dette til en skikkelig monstergyser.
Hvorfor har du så store tenner, far?
Blake (Christopher Abbott), Charlotte (Julia Garner) og deres datter Ginger (Matilda Firth) reiser fra storbyen til de dype skogene i Oregon for å hente et flyttelass fra Blakes barndomshjem. Men før familien kommer frem til den forlatte bondegården, blir de angrepet av en vill skapning.
De barrikaderer seg i det gamle våningshuset, men så oppdager Charlotte at Blake har fått et sår på armen.
Strømaggregat, bilbatteri, lommelykter og månen sørger for de knappe lyskildene som holder det uhyggelig mørkt og uoversiktlig i det farene lurer både fra utsiden og innsiden av det gamle huset. Det blir raskt ganske opplagt hva som skjer med far, hva som egentlig har skjedd på gården og hvordan filmen skal rullere på bondegårdens ulike kulisser i fluktens ulike etapper.
Skrekken og skremmingen er stort sett solid sjangerhåndverk fra Leigh Whannell, og filmen er rik på gruelig vakre og stemningsfulle skogsmotiv som egner seg utmerket som jaktarena for et blodtørstig rovdyr. Men for meg mister filmen raskt intensitet i det formeloppskriften kobles inn og det blir en ganske hårete og tannløs runde med husskrekk på landet.
Får skrekkelig lite ut av Julia Garner
Julia Garner har vist i serien «Ozark» hvilket talent hun har for å stjele scener og begeistre med handlekraft og hardtslående replikker.
Jeg hadde håpet at hun kunne få spille ut sine råeste sider i den fortvilte beskyttelseskampen mot rovdyrene. Dessverre har ikke manuset gitt Garners rollefigur nok å spille på. Hun blir ganske flatt etablert som en arbeidsnarkoman journalist fra storbyen. Og hun får stort sett bare reagere i det farene eskalerer rundt henne i den dunkle belysningen.
Belysningen får forresten også et overnaturlig drag, da filmen forsøker å vise oss ulikhetene i hva menneskene ser, og hva varulven sanser. Det er et interessant visuelt fortellergrep med tilløp til en vemodig og sår skildring av hvordan relasjonen endrer seg i det rovdyrets vesen tar over en dedikert og beskyttende familiefar.
Men et corny skjær av udatert dataanimasjon, og litt for sporadisk bruk, bidrar til at den synsvinkelen blir nok et innslag i en uforløst mytologi som ikke klarer å slå ut i full og fengende varulvdrakt.
ANMELDELSE: Mufasa: Løvenes konge – Store poter å fylle
Det gjelder også den innledende tematikken rundt foreldre som er så desperat etter å beskytte barna sine fra verdens farer, at de selv blir det som skremmer sine kjære.
Det fortvilte dilemmaet etableres godt i relasjonen mellom far og datter – med en herlig rolleprestasjon av Matilda Firth. Her gir også tilbakeblikk til Blakes egen barndom dybde og nyanser til tematikken.
Men heller ikke her får manuset helt dreis på helheten i symbolikk og de overførte monsterbetydningene, og da biter ikke denne varulvfilmen like elegant fra seg som den legger opp til.
«Wolf Man» har kinopremiere 17. januar.
