Moderne støyrocks beste ordspill til side: Ingen tvil om at waliserne med dette andrealbumet er i ferd med å bli øyrikets mest spennende musikalske krumspringere. Peanut Butter klistrer seg fast til ganen på en elegant måte, og fylt med flere og morsommere omkved enn de fleste andre i dette segmentet.
Sammen med band som Priests, Speedy Ortiz, Bully, Waxahatchee og Perfect Pussy representerer cardiffkvintetten det jeg mener er den mest spennende bølgen i rocken akkurat nå. Nittitallsrocken rekonstrueres av band med sterke, kvinnelige frontfigurer. En inspirerende scene som kan hente like mye fra Liz Phair som Stephen Malkmus (gjerne begge), levert som kompakte utbrudd som vekselvis er med- og mothårs i samme låt.
[soundcloud url=»https://api.soundcloud.com/tracks/193994766″ params=»auto_play=false&hide_related=false&show_comments=true&show_user=true&show_reposts=false&visual=true» width=»100%» height=»450″ iframe=»true» /]
Den forrykende andresingelen «Honestly Do Yr Worst» leder an en halvtimes heisatur på fuzzens premisser. Skrudd til av MJ fra premissleverandørene Hookworms har de gått enda lenger enn debuten Weird Sister i det å komprimere låtlengde ytterligere. Resultatet er uimotståelig: Harde gitarer og søte refreng en masse, med energi til overs.
Det de driver med er vel ikke direkte nybrottsarbeid, og det er mange band som driver/drev med det samme oppgjennom 2010-tallet (The Pains Of Being Pure At Heart, Dananananaykroyd, Pulled Apart By Horses), men akkurat nå er det den solrike ganerenseren jeg trenger. I større grad enn debutalbumet Weird Sister skjuler Alanna McArdle ordene sine bak støyveggen, noe som kan være frustrerende (og i skarp kontrast til eksempelvis Sadie Dupuis) – og det hadde nok ikke skadet med hakket mer kraft i stemmen i enkelte tilfeller («Jerome (Liar)»), men faller man først for dette, så faller man hardt.
Peanut Butter, all overtydelighet i tittelen satt til side, er hjerterå fuzz for myke folk gjort såpass fengende og kjapp at det er umulig å bli lei. Gleder meg til å lydlegge våren med dem.
Jørgen Hegstad
