Den første bekymringen da Kaja Gunnufsen (27) fant ut at hun var gravid var at hun ikke kunne drikke under Øya-festivalen. Det gikk over.

For to år siden ville Kaja aldri trodd på en spåkone med denne fremtida; I 2015 lever du av musikken din, har blitt forlova og du har fått en liten gutt. Hun var så langt unna det livet hun lever nå at hun ikke engang hadde drømt om det. Hun studerte på Blindern, jobba i bar, var på seine nachspiel og røyka og snusa så mye at hun gikk omveier for å handle tobakken sin i forskjellige butikker. Musikk var en hobby hun alltid hadde holdt på med, men ikke profesjonelt.

– Jeg synes det er sprøtt å ikke være despe-Kaja lenger, selv om jeg tror det er sunt. Det har skjedd ekstremt mye de siste to årene og jeg føler noen ganger at jeg ikke henger helt med. Absolutt alt rundt meg er endra, sier Kaja Gunnufsen (27).

Hun sitter i en hvit sofa med vannflaske og data så nære at hun får tak i dem mens hun ammer. Ved siden av ligger et lunt saueskinn, som fungerer som en hvileplass for Mio (født 3. april). Leiligheten de to deler med samboer Tim Salvesen lukter natusan, babyolje og klesvask. Ingenting av dette var planlagt for to år siden. Da ga hun ut debutskiva «Faen, Kaja» med tekster som handler om hvor dritt det er å være singel, om å dra på kjipe nachspiel og om aldri å få ligge med noen.

– Det er de gangene ting ikke har gått etter planen at det egentlig har gått best. Sånn er det med musikken min også. Jeg har aldri hatt et stort plateselskap eller noe. Det har nok alltid vært litt vanskelig å forutse hva jeg gjør og sånn var det med Mio også. Han var jo ikke planlagt, men han er jo det beste som har skjedd meg. Selv om jeg kunne ha mine dager da jeg var gravid, så må jeg dra opp en klisjé og si at all tvil forsvant da han ble født.

– Helt ærlig? Jeg visste ingenting.

Hvis du googler «kule Kaja» får du masse treff som handler om Kaja Gunnufsen. I mars 2013 gjorde blant annet P3.no et videoportrett av Kaja hvor vi møter henne rett etter at musikken hennes for alvor begynte å få et publikum. Spranget derfra, via en sommer full av festivalbookinger til nåtidas samtaler om svangerskap og brystbetennelse beskriver derfor Kaja som «litt heftig».

– For to år siden tenkte jeg ikke på barn engang. Det gjorde jeg for så vidt ikke for ett år siden heller, men… jeg er jo 27 år nå og det føles naturlig. Det er jo den største selvfølgen i verden at Mio er her, men det blir jo interessant når jeg skal skrive ny musikk. Jeg lurer på om jeg mister noen av de single jentene. Om de blir skuffa? Men jeg kan jo ikke fortsette å skrive om å være singel når jeg har samboer og baby.

Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende mødre i Norge er 28,7 år. I Oslo er den 30,8 år, som er høyest i landet. I denne sammenhengen er Kaja og Tim relativt tidlig ute og Kaja er den første i sin vennegjeng som får barn. Hun følte seg derfor lite forberedt da hun fikk barn, for selv om hun fikk mye oppfølging da hun var gravid, så var det ingen som hadde fortalt henne hva hun skulle gjøre etterpå.

– For å være helt ærlig, så visste jeg egentlig ingenting. Jeg hadde ingen erfaring med spebarn fra før og det tok en uke før jeg i det hele tatt skifta bleie på Mio, fordi Tim har småsøsken og hadde gjort det før. Jeg vet ikke helt hva jeg forventa, men jeg forventa på en måte ikke det her, sier Kaja.

Sosiale medier og kvinneguider er fulle av informasjon om hva man kan gjøre med barn og hvor fint det er å bli forelder, men ingen forteller deg at det kan ta over en time å smøre en brødskive eller at det å ta en dusj er luksus. Sju uker inn i livet til Mio er Kaja overrasket over hvor lite tid hun har til alt hun hadde planlagt at hun skulle gjøre.

– I starten var jeg opptatt av å ha masse besøk og at det skulle skje noe hele tida. Det skulle ikke være en hindring at jeg hadde blitt mamma, men det er det jo. Jeg husker jeg satt og amma på Oslo S og var ikke komfortabel. Nå har jeg blitt flinkere til ikke å gå på kafé hele tida. Det er jo dritkjedelig og styrete.

– Kan også være jævlig

Det å være ærlig er noe som går igjen i beskrivelsene av Kaja. Hun skriver låter med triste, melankolske tekster mikset med en noe udefinert sårhet. Dypere tanker tar hun også med seg inn i mammabobla, for selv om hun har det bedre enn på lenge, så er hun åpen om at det ikke bare er gleder i livet med barn.

– Jeg har møtt folk med barn som ikke tør å si at ungen har kolikk eller noe, fordi det bryter med ideen om at alt skal være så fint. Det kan jeg ta meg selv i også, hvis noen spør som jeg ikke har snakka med på en stund. Jeg sier jo at det går kjempefint, at Mio bare sover og er snill. Det er forventa at man skal si at ting er veldig flott og derfor tror jeg også fallhøyden er stor om man blir deppa. Det er fint å være forelder, men det kan være skikkelig jævlig også.

For heller ikke en musiker kommer unna slusen inn til A4-livet som et familieliv krever. Kaja hadde, som mange andre førstegangsmødre, en ambisjon om å bli en kul mamma. Mens hun var gravid vurderte hun å booke billetter til Prima Vera-festivalen i Barcelona, for hvor stress kunne det være å ta med en to måneder gammel baby og bo i telt?

– Jeg hadde helt urealistiske tanker da jeg var gravid. Jeg kunne sikkert dratt på Prima Vera, men jeg hadde nok ikke fått så mye ut av det. Det finnes en hårfin balansegang mellom å være kul mor og ta med kidden på alt og det å være uansvarlig og føle på at ikke alt er egnet for en baby. Jeg har nok innsett at jeg må ta det litt mer chill enn jeg trodde og jeg har ikke sjans til å fortsette den ungdommelige livsstilen. En av de nye låtene mine handler om det. Om å være redd for å bli voksen.

Livet 2.0

Jeg stjal denne overskrifta fra en venninne som fikk barn. Hun la ut et bilde av seg, sin nye baby og denne tittelen. Jeg er singel, barnløs og fortsatt i Livet 1.0. Kan vi være venner likevel?

Av: reporter Mari Aftret Mørtvedt.

Jeg digger barn, men jeg har ikke barn selv. Min påstand er at uansett hvor gode venner man er i utgangspunktet, så er det noe som skjer i forståelsen mellom folk med og uten barn. De fleste får barn i slutten av 20-åra eller begynnelsen av 30-åra, men ikke alle. Frem til da følger vi det samme livsløpet med barndom, ungdomstid og studietid hvor de fleste er i samme situasjon, men når noen får barn forandres alt – for noen. Ikke for alle. Men det forandres likevel for de det egentlig ikke forandres for, fordi vennene forsvinner som glatte såpestykker inn i en ny virkelighet det er vanskelig å forstå.

Kontrasten mellom å være en familie og å ikke være det er så stor at den lager grøfter mellom alle solide vennskap. Det er tabu å snakke om, men min egen reaksjon da min bestevenninne ble gravid var jo egentlig «Faen», selv om jeg sa noe annet. Faen, fordi jeg savner henne på byen. Jeg savner at hun er med og danser og leker og drikker øl og røyker og flørter sammen med oss andre.

Et søk på «mammablogg» gir over 310.000 treff på Google, mens «singelblogg» gir 19.100. En kjapp konklusjon må vel være at mødre føler de har mer på hjertet enn single (eller at single blogger om andre ting enn sivilstatus).

Etter hvert som jeg (30) plukker med meg flere år, så blir «oss andre» færre og «de andre» flere. Jeg opplever at flertallet ruver, trøster og gir sympati jeg ikke vil ha; «Du treffer nok noen en dag, du også.» Ja, sikkert. Men livet mitt er helt fint, altså. Eller? Burde jeg deppe mer over at jeg ikke er en av «de andre»? Når skjedde skiftet som bestemmer at jeg har et dårligere liv enn de som er like gamle som meg? Har jeg det?

Det føles som en prestekrage hvor bladene faller fra en etter en og «elsker, elsker ikke» står igjen som et lotteri hvor jeg ikke vet om jeg selv vil lande på «elsker» eller «elsker ikke». Vennene mine går videre, mens jeg ikke vet hva som vil skje. Hvor mye skal jeg jobbe for å kontrollere en situasjon jeg ikke eier selv? Jeg kan studere hva jeg vil, bo hvor jeg vil og reise hvor jeg vil, men jeg kan ikke bestemme når jeg får barn eller når jeg treffer en jeg vil dele livet med.
Foreldreverden har en hel gjeng av folk som snakker om ammetips, matpakker, barnesykdommer og strikkemønstre. Eufori-forelskelsen skaper kreative revolusjoner hos folk som vil fortelle om barna sine. Alle vil løfte det positive, men det er få som skriver positivt om det å være singel, barnløs og fri til å gjøre det man vil. Hvorfor det?
Forandringen i Kaja Gunnufsen sitt liv skjedde raskt og uten at det var planlagt. Hun ble gravid midt i en peak hvor hun var på vei oppover i sin musikkariere. Hun vil (heldigvis) fortsette å lage musikk, men hovedpersonen i livet er ikke lenger henne – det er Mio.

Jeg ville lage denne P3dokumentaren med Kaja, fordi hun alltid kommer til å være litt på laget til single jenter, selv nå når hun har familie selv. Gjennom debutskiva si har hun satt ord på en melankoli over singellivet og hun stiller også spørsmål retta mot den livssituasjonen hun er i nå. Sånn sett er hun en brobygger mellom der hun var og der hun er. En brobygger det er godt å høre på. Er du forberedt på at vennegjengen din krympes inn i familiebobla? Er du den første? Den siste? Kjenner du deg igjen?

Hør dokumentaren «Fra pop til pupp»

Ingen lever et perfekt liv

Motsetningene som oppstår i ulike livsfaser gjør at vi hauser opp ulikhetene og fremstiller våre liv som perfekte. – Vi har godt av mer ærlighet, mener Christer Hyggen, professor i NOVA.

De single er alltid på festival og weekend-ferier, mens foreldrenes barn aldri gråter. Det kan virke som om barnas første ord er designet for å matche foreldrenes jakt på likes, mens de uten barn lager egenproduserte designklær og ser tilfeldigvis ut som motekataloger i sosiale medier.

– Jeg tror nok alle har et behov for å fremstille seg selv bra. Min personlige oppfatning er at foreldre blir spesielt opptatt av dette på grunn av kognitiv dissonans. Når du investerer så mye tid i noe, så har du et behov for å føle at det er verdt det. Det er derfor logisk at du vil fremstille det å være forelder som noe positivt, fordi du ønsker utbytte av alt du har investert, forteller Christer.

Stuck i Neverland

Han er forsker i Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) og forteller at det er en samfunnstendens at bruken av begrepet ”unge voksne” øker. Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende stiger, noe som betyr at stadig flere lever lenge i mellomfasen mellom ung og voksen.

– Det er mange overganger i livet. Fra skole til jobb, fra å flytte hjemmefra til å flytte for seg selv, fra å være alene til å etablere seg med en partner og fra å være barn til å få barn selv. Dette skjer ikke nødvendigvis kronologisk, sier Christer.

Han forteller at det kan være utfordrende å henge med når venner opplever overganger du selv ikke er med på. Hyggen beskriver et økende ”Peter Pan”-fenomen i samfunnet.

– Overgangen fra å være barn til å få barn selv kan være brå og ofte skjer det så fort at vi ikke får det med oss. Flere kan oppleve at alle rundt plutselig har blitt voksne, mens man selv er stuck som de som aldri vokser opp i ”Neverland”.

Voksen uten barn

Det er selvfølgelig store forskjeller på oss. Noen vil ikke ha barn, andre ønsker seg det og noen har det allerede. Felles for oss alle er at vi blir eldre.

– I endringen fra ungdom til voksen går vi gjennom mental og emosjonell utvikling. De siste årene har vi sett at populærkulturen har gitt mer plass til unge voksne i denne fasen. Det ser vi blant annet i serier som Girls, sier Christer.

Det er forventninger knyttet til alle livets overganger. Her kan vi kanskje kan være litt ærligere mot hverandre. Det er ikke helt perfekt å være singel. Og det er ikke helt perfekt å ha barn.

– Løsrivelsen fra å være ung til å bli voksen skjer uansett, men kan komme brått på når barn kommer inn i bildet. For å overkomme motsetningene vi møter i ulike livsfaser må vi kanskje være mer ærlige mot hverandre på begge sider.

Kaja hos P3Ruben

I slutten av juni besøkte Kaja Gunnufsen P3 Ruben. Da fortalte hun hvordan hun syntes det er å være med i P3 dokumentar.

– Forskjellen på å være personlig og privat er noe jeg har tenkt på. Det er ikke noe vits i å gå inn i noe sånt og så begynne å være kostbar. Man må jo gå all inn, fortalte hun til Ruben Gran.

Hør hele intervjuet her:

Der fremførte hun også en av sine nyeste låter. Den har ikke endelig tittel, men foreløpig heter den «Årets beste fest».

Noen velger å få barn seint, andre velger å få barn tidlig. Likevel blir det flere og flere av førstnevnte – par som planlegger, fokuserer på karriere og økonomi, for så å «slå til» når tiden er inne (og snart går ut).

Av: reporter Daniel Guanio

For å ta fatt på den formidable og strengt uhøytidelige oppgaven om å anmelde mammablogger til ukas P3 Dokumentar, måtte jeg med andre ord gjøre et utvalg. Blant mammabloggene i vårt ganske land har jeg funnet én representant fra hver leir: Den unge mammaen Michelle fra bloggen «Mamma til Michelle», samt den «litt» eldre mammaen Nann Karin fra «Petrus og Petrine».

De to mødrene kan sies å representere ytterpunkter i blogosfæren så vel som samfunnet: En 40 år gammel spesialpedagog og en 19 år gammel blogger, som på hvert sitt vis forsøker å formidle noe om livet som mor. For en ung, barnløs fyr på 24 er dette et fremmed, fascinerende og avskrekkende univers.

Jeg fnyser og klasker hånden mot panna i det ene øyeblikket, før jeg blir dypt rørt i det andre. Klimakset oppstår når jeg humrer nervøst og samtidig blir kaldsvett i hendene, overmannet av tanken på at dette en dag kan være mitt liv.

Angsten er reell.

Etter at angsten har avtatt setter jeg meg ned og knekker fingre. Jeg har brukt flere timer av arbeidstiden på å lese innlegg fra «Mamma til Michelle» og «Petrus og Petrine», de analytiske brillene ligger klare på pulten.

«Mamma til Michelle»

– Mamma, hva gjør en glamourmodell?
– Spis maten din, du
– Men er de–
– Spis maten din!

I bloggen «Mamma til Michelle» møter vi en ung mor som har flyttet til «eksotiske» Kypros med en sønn på ett og en datter på fire. Mammaen er for øyeblikket singel, men på gli med ny type, som seg hør og bør. Et spennende utgangspunkt for en drivende samtidsfortelling om overgangen fra samliv til aleneansvar, snø til sol og bloggkulturens potensial for grenseoverskridelse.

Det er ikke tilfeldig at jeg har valgt bildet til høyre som illustrasjon. Det du ser her er et av innleggene på bloggen «Mamma til Michelle», som viser ryggen, bakhodet og rompa til, nettopp, mammaen til Michelle.

Den første tanken: Hva prøver hun å si med overskriften «take me to neverland»?
Den andre tanken: Fy fasan, jeg er glad for at dette ikke er mora mi.
Den tredje tanken: Fin rompe, da.
Den fjerde tanken: Hva har dette innlegget med livet som mamma å gjøre?

Men likevel. Bloggen har et minimalistisk, stilrent design som gjør den oversiktlig og fremhever de jevnt over gode bildene. Da er det synd at jeg opplever mange av dem som unødvendig opptatt av mammaen uten barn, som om smårollingene bare er et accessoire i «jetset»-hverdagen.

Utvalget beveger seg farlig nær et bilde av morsrollen som mer «smooth sailing» enn den egentlig er – mange av leserne til Mammaen er tross alt unge jenter, og de bør ha realistiske forventninger til blodslitet ved å ha barn. Halloj, liksom!

Med et mindre «glossy» fokus kunne kanskje bloggen ha blitt en ressurs for vordende (alene-)mødre. Ja, kanskje til og med fedre?

At Mammaen poserer struttende og glinsende i mange av bildene på bloggen rettferdiggjør hun med frigjøringsargumentet – det vil si, «dette hadde ingen reagert på hvis jeg var mann». Vel, hvis pappa inntok en offentlig posisjon og publiserte såpeglatte barisbilder mens han slanget seg langs bassengkanten hadde jeg nok reagert på tilsvarende måte. Eller hvis det var en kompis, for den saks skyld. Poenget er uansett at hun presenterer bloggen sin som en mammablogg, samtidig som hun fremstiller seg selv svært lite moderlig.

Konklusjon

Det blir fort til minuspoeng hos denne svorne mammabloggentusiasten. Men noen plusspoeng skal «Mamma til Michelle» også få, for de lettleste, ærlige innleggene om veivalgene i livet hennes. Flere av innleggene er oppriktige memoarer fra en ung jente som kan hjelpe andre unge jenter med tankerekkene sine (såfremt de ikke klarer å rydde opp i dem selv).

Da er det synd at de står og stanger mot en vegg av selvforherligende bikinibilder.

Terningkast: 3

«Petrus og Petrine»

«Det handler ikke bare om å følge opp, men å være tett på og alltid være tilstede.»

På mammabloggen «Petrus og Petrine» finner vi den diametrale motsetningen til «Mamma til Michelle»: En lun og hverdagslig blogg om bollebaking, bollespising og besøk på Teknisk Museum. Dette er slik jeg så for meg en mammablogg før jeg begynte på artikkelen – en kollasj over innholdsrikdommen i det innholdsfattige. En hyllest til hverdagen med stor h, kvardagen med stor k, trivialitetene med stor t.

Selvrefleksiviteten kicker hardt og nådeløst inn. Fra mitt «unike» ståsted utenfor målgruppen til disse bloggene, bobler det igjen opp i fryktens gryte. Nok en gang klarer jeg ikke å la være å tenke på hva jeg ville ha akseptert hvis min egen mor begynte å blogge da jeg var barn, for et stort publikum.

Hva alle de andre klassekameratene hadde sagt, oppmerksomheten jeg hadde fått i kommentarfeltet, ja kanskje til og med mediene. Og om mamma, gud forby, hadde gjort nettopp det, ville det likevel ha vært en formildende omstendighet hvis hun fulgte oppskriften til «Petrus og Petrine».

Selve utformingen av bloggen er ikke snill mot øynene, mange av bildene er lavoppløste og grøtete. Det trekker ned helhetsinntrykket, selv om det også gir en utilsiktet «DIY»-sjarm. Den middelaldrende spesialpedagogen får ekstra kudos for tydelig merking av sponsede innlegg.

Med overskrifter som «Son – et hyggelig sted», «Relasjoner» og «Lykkelig Lærerik Lørdag» sementerer hun sin posisjon som en grunnleggende trygg mammablogger. Det jeg savner her er mer humor, og en større vilje til å eksperimentere.

Konklusjon

Her er et knippe ideer til «Petrus og Petrine»: Hva med å la den unge håpefulle skrive et blogginnlegg om et aktuelt tema? Innføre en «gullkorn fra barnemunn»-spalte? Skrive en topp 10-liste over de dummeste utspillene fra skolens foreldremøter (for på den måten å fremmedgjøre alle de andre foreldrene)? Have fun with it, som de sier i Ameriken.

Men joda, solid og jordnær mammablogg dette. Stort pluss for den kunnskapsbaserte tilnærmingen til samfunnsaktuelle spørsmål – mer av det. Ellers, til hele Norges mammabloggere: Fortsett å følge Tekstreklameplakaten og mer generelle etiske retningslinjer. Skjult reklame er bare ufett. Det samme er overeksponering av egne barn i offentligheten.

Terningkast: 4

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)