Et knapt halvår etter at debuten What’s Life Without Losers ble sluppet til gode anmeldelser, er Mikhael Paskalev i ferd med å utvide territoriet ytterligere. Før festivalsommeren slår inn for fullt har han turnert i både Europa og USA.
– I «Jive Babe» synger jeg «let’s leave town on the run/go to California and burn in the sun» – så det var både fint og rart å plutselig være nettopp der. I tillegg nevner jeg New York i «Hey Joseph». Amerikansk folk og country hatt en viss innflytelse på musikken min, sier den tidligere Urørt-vinneren.
– Vi spilte to kvelder i New York, og det var den byen der det gikk absolutt best. Det andre ytterpunktet var Philadelphia – der spilte vi på et døllt sted som het «World Cafe» en kveld det var Ope Mic-opplegg. Folk spiste middag og virket relativt uinteresserte i det som skjedde på scenen. Heldigvis ble totalinntrykket av byen rettet opp da jeg fikk løpe opp trappa fra Rocky-filmene, sier Paskalev.
De siste årene har Mikhael Paskalev, Jonas Alaska og Billie Van vært å se i hverandres liveband. I det siste har det blitt for travelt til at Alaska og Paskalev har kunnet fortsette å spille sammen – men i sommer er det spilling med Billie Van som er Paskalevs hovedfokus.
Hør: Paskalev og Billie Van i Popsalongen
– Vi spiller Hove, Slottsfjell og Øya, samt en rekke andre festivaler fremover for å lade opp til debutalbumet til at det første albumet til Billie Van slippes i høst. Det blir veldig bra, sier han.
Les: Anmeldelse av Billie Van på by:Larm (5/6)
Fra jazzfunk til folkrock
Paskalevs vei mot et uttrykk basert på folk-inspirert gitarpop med doser av soul og rock har vært lang og noe kronglete. Fra å drive med breakdance og høre på hiphop har han også vært innom flerfoldige andre sjangre.
– Ikke et vondt ord om Ålesund – men det er mange dølle jazzfunkband der. Jeg har spilt i noen sjøl, pluss et som i tillegg prøvde å blande inn litt metal i miksen også. Nå er den type band, som skal blande alle mulig sjangre, noe av det verste jeg vet. Med unntak av Shining, da – de er blant de få som har fått det til.
Til tross for mye eksperimentering med sjangre i oppveksten er det én ting Mikhael Paskalev alltid har vært svak for: gode popmelodier.
– Da jeg var yngre var det nesten litt flaut. Jeg kunne falle for poplåter på radioen som det var ukult å like, for jeg har alltid blitt dratt mot sterke melodier. Jeg har aldri vært en musikknerd med stålkontroll på hele album, utgivelsesår og titler – det er de gode låtene det handler om for min del.
Jeg brukte ungdomstida på Napster i håp om å finne ny, interessant musikk.
Fant seg selv i Liverpool
Musikeren måtte ut av hjembyen for å finne uttrykket han nå opererer i. Da han var ferdig på videregående flyttet han til Liverpool og «Paul McCartney-skolen» LIPA. Der var der han traff Jonas Alaska og Billie Van, som han startet et country-band med – og fremdeles holder sammen med.
– Jeg begynte å eksperimentere med country- og folkinspirert musikk da jeg kom dit for rundt seks år siden.
The Shins var et av banda som ble en viktig for Paskalev.
– Særlig låta «Kissing The Lipless» og resten av albumet den er på har betydd mye for min låtskriving.
Se videoen til låta fra 2003 her:
Spillelista til Paskalev
– Gamle helter som Fleetwood Mac og Neil Young har også vært veldig viktige. Jeg gleder meg til å se dem begge live i Oslo senere i år, sier han.
De spiller i hovedstaden henholdsvis i september og august.
For tiden er det artister som Father John Misty, Twin Shadow, Phosphorescent, Deerhunter, Jai Paul og Kate Boy som gjør seg mest gjeldende på spillelista til Paskalev, men også artister som The Dells, Brenton Wood, Wings, Sade, Baxter Dury, The Kinks, DaRondo, Nirvana, Sony & Cher og Serge Gainsbourg har vært – eller er – viktige inspirasjonskilder.
– Akkurat nå er Father John Misty sitt album fra i fjor det jeg hører mest på. Jeg har alltid likt bandet hans Fleet Foxes, men synes ikke det forrige soloprosjektet hans var det helt store. Nå er jeg imidlertig solgt, sier han.
– Kate Boy – «Northern Lights» er nok det nærmeste jeg kommer en guilty pleasure om dagen.
– Nirvana og en del av de andre grungbanda var viktige for meg for ti år siden. I mine ører er det Nirvana som har tålt tidens tann best. Jeg lar meg fremdeles fascinere av kombinasjonen av sterke låter og overbevisende fremføringer.
