Sommeren 2019 satt fotostudent Marte Gundersen sammen med søsteren sin på en trikk på vei til Rikshospitalet.

De hadde booket seg en time på et forskningssenter, for å komme til bunns i et ubehagelig spørsmål.

– Flere i min fars slekt hadde undret litt over at alle kvinnene på den siden av familien hadde dødd av livmorhalskreft, eggstokkreft eller brystkreft, sier Marte til P3.no.

Martes slekt hadde fått høre om brystkreftgenet BRCA, som kan arves fra forelder til barn.

Først testet en jente fjernt uti familietreet seg. Hun hadde genet.

Deretter kontaktet de med bekymring Martes far og oppfordret ham til å gjøre det samme.

Tung telefon

Dessverre hadde også faren til Marte genet, som for menn innebærer økt risiko for prostatakreft.

Den dystre dominoeffekten fortsatte videre nedover familietreet, til også Marte og søsteren hennes sto utenfor døra på forskningssenteret.

– Vi fikk beskjed om at det var 50 prosent sjanse for at vi hadde genet, men at det kunne ta flere måneder før vi fikk svar, fordi vi testet oss midt i sommerferien, forteller Marte om den nervepirrende opplevelsen.

Utpå høsten 2019 var Marte på jobb på et eldresenter da telefonen hennes ringte under lunsjpausen.

«Først vil jeg starte med å si at søsteren din ikke har fått påvist BRCA», sa stemmen i den andre enden.

Da visste Marte allerede hva den tunge, neste beskjeden kom til å bli.

Følte seg alene

Marte hadde kreftgenet.

Først kjente hun at hun fikk en stor klump i halsen. Så spredde den seg utover hele kroppen, mens hun sto med telefonen i hånda og lyttet.

Hun skulle ønske at hun ikke måtte fortsette å jobbe etterpå, at hun bare kunne dratt hjem.

– Nå må den personen her slutte å snakke, for jeg må ringe mamma og fortelle hva som har skjedd, tenkte jeg. Det var så ubehagelig å føle seg så alene i det.

Resten av lunsjpausen gikk med på å ta ti telefonsamtaler på rappen.

– Jeg ringte mamma, søsteren min, pappa, bestemor, alle vennene mine. Det er ikke så ofte jeg gråter, men da gråt jeg masse.

Plutselig hastet det

Vanligvis, om man har fått påvist dette kreftgenet, kan man vente til man blir eldre før man gjør noe med det. Man må bare gå jevnlig til kontroller.

Men kontrollene til Marte i løpet av de neste månedene så ikke bra ut.

Hun hadde det som kalles «store celleforandringer», og alvoret ble tydelig under en mammografiundersøkelse.

– Man legger brystet inn i en maskin, også moses det liksom litt. Hos meg kom det ut en væske, som er et dårlig tegn.

Legene måtte gjøre noe med saken fortere enn de først hadde trodd. I starten av 2020 anbefalte de på det sterkeste at Marte burde operere vekk begge brystene, og hun ble satt på en venteliste hos sykehuset.

– Jeg ble også spurt om jeg ville fjerne eggstokkene også, men valgte å ikke gjøre det.

Stor ståhei

Da det kun gjensto én måned til operasjonen var det tid for at Marte skulle fylle 23 år.

Det er ikke et spesielt rundt tall, men Marte skulle likevel bli gjort ekstra stas på akkurat i år. Det skjønte hun fort på selve dagen, i slutten av mai.

Da troppet det nemlig opp en hel gjeng med venninner, og de bar på en diger, hard pakke.

– Alle var super-stoka. Det var ei som var forsinket, men de sa jeg ikke fikk røre gaven før alle var til stede, forteller Marte med et stort glis.

Da de til slutt var blitt fulltallige, tok plutselig alle sammen frem telefonene og begynte å filme straks Marte la hånden på gavepapiret.

– «Hva i alle dager er inni her?» tenkte jeg. «De er ikke så uetiske at de putter en bikkje inni en pappeske, vel?» Jeg hadde ikke peiling på hva det kunne være.

Comeback

Da Marte åpnet pakken, satt hun først bare stille og måpte.

– Jeg var så glad, og helt overveldet. Det var så supersjenerøst. «Dere er gærne», sa jeg bare.

Til hennes store forbauselse hadde nemlig gjengen spleiset på en PlayStation 4 – og et headset for å kommunisere med Marte mens hun spilte online.

Nylig lockdown-åpnet uteliv, badeturer til favoritt-hengestedet Sørenga: Alle venninnene hadde egentlig planlagt en storstilt Oslo-sommer.

– De visste jeg ikke kunne være med fordi jeg skulle få fjernet begge brystene. Det de også visste, var at jeg spilte mye da jeg var yngre, sier Marte og smiler.

I barndommen ble hver eneste kveld preget av gaming. Marte hang mest med gutta på skolen, og helt frem til 13-årsalderen ble alle sosiale sammenkomster i gjengen preget av fotballspillet FIFA, snowboardspillet SSX og ikke minst Martes store favoritt, skytespillet COD (Call of Duty).

På ungdomsskolen endret hun omgangskrets og interesser, så hun la gamer-perioden bak seg. Lite visste Marte at hun etter hele ti års pause skulle gå inn i sitt livs mest aktive spillperiode.

Det satt i fingrene

I gavepakken la Martes venninner med populære onlinespill som Fortnite, FIFA og ikke minst den nyeste utgaven av favorittspillet COD.

Et tiår etter hun la håndkontrollen på hylla, var nemlig COD fortsatt en av verdens mest populære spillserier. Ifølge utgiveren Activision spilte over 200 millioner mennesker COD bare i 2020.

– Jeg hadde ikke fått med meg at det hadde kommet nye COD-spill en gang, sier Marte om sitt plutselige gamer-comeback og ler.

Det at hun ikke hadde spilt aktivt siden hun var 13, viste seg å ikke være så farlig.

– Det er helt rart hvordan det satt i fingrene. Jeg spilte jo veldig mye for ti år siden, så det var deilig å ikke være helt ræva nå, men faktisk få det til.

En svekket kropp

En måned etter bursdagen fikk Marte en telefon fra sykehuset. Nå var ventetiden over: Det var hennes tur i køen, sa de. Etter samtalen kjente hun seg kald i hele kroppen, og pulsen økte.

Selve operasjonen gikk heldigvis fort, uten komplikasjoner. Marte følte seg godt ivaretatt og er takknemlig for at helsepersonellet var så rolig, og at morfinen virket så godt

Først lå hun hjemme i senga si i over en uke med såkalte dren, små plastslanger, i sårene der hvert bryst hadde vært.

Etter to uker var hun ennå på sterke smertestillende, men begynte forsiktig å forlate leiligheten.

– Jeg gikk turer til parken og tilbake igjen. Det var ikke mer enn 500 meter, men etterpå var jeg alltid helt utkjørt, forteller Marte.

Hun måtte alltid legge seg og sove straks hun kom inn døra til leiligheten. Når hun våknet, var det med så lite energi igjen i kroppen at hun måtte forbli på sofaen resten av dagen.

På slike kvelder ble PlayStationen lyspunktet: Gaven fungerte som en sårt trengt motgift til kjedsomhet, apati og ikke minst ensomhet.

Unnslapp virkeligheten

Marte var blitt avskåret fra omverdenen, men hver dag møtte hun sin bestevenninne Tiril inni COD-verdenen. 

– Hun var så snill. Det var jo kjempefint vær ute, men hun sa bare: «Nei nei, vi kan sitte inne og spille.»

Sammen sprang de gjennom det digitale landskapet og la slagplaner inni headsettet, mens de snakket om alt og ingenting.

– Selv om det var midt på sommeren, følte jeg at jeg ikke gikk glipp av så mye, siden jeg spilte hele tiden og fikk vært sosial gjennom det, sier Marte.

Foruten den menneskelige kontakten som spillingen hadde å by på, var virkelighetsflukten også viktig.

– Man glemmer hva man går gjennom. Det hjalp meg masse å kjenne at virkelighetsverdenen forsvant mens jeg spilte.

Avledning og mestring

Trine Nicolaisen er daglig leder i Barnekreftforeningen og jobber med barn og tenåringer som får kreft, samt oppfølgingen de får i etterkant, gjerne ut i tjueårene.

Hun engasjerer seg for gaming og kjenner igjen mye av det Marte forteller.

– På isolasjon etter beinmargstransplantasjon kan barn ikke treffe mennesker på mange måneder. Gamingen blir da en fin arena for å møte venner, være sosial og ikke minst få tankene bort fra sykdommen.

I tillegg understreker hun at mange kreftpasienter kan oppleve seneffekter som såkalt «fatigue», kronisk trøtthet.

– Dette kan medføre begrensninger i fysisk idrett som fotball og ski. I gaming finnes ikke de samme begrensningene, og derfor blir det en viktig arena for mestringsfølelse – og glede.

Begynte å spille på fulltid

Veien ut av sykesenga ble lengre enn Marte hadde håpet.

– Jeg fikk elveblest i begge de åpne sårene, som førte til at de ikke grodde ordentlig. Derfor endte jeg opp med nesten fire måneder som sykemeldt, forteller hun. 

Perioden i ro på sofaen ble bare lengre og lengre.

Men Marte fortsatte å spille, gjerne så mye som seks til åtte timer om dagen. Sammen med Tiril, og etter hvert flere nye venninner.

– Dette var folk jeg fant på sosiale medier og bare visste noenlunde hvem var, men så begynte vi å spille sammen.

Flaggfanging og følelser

«I går slo kjæresten opp med meg, og nå har jeg det dritt.»

Disse ordene kom plutselig fra stemmen til en av Martes nye gaming-venninner under et slag COD, uten at de hadde sett hverandres fjes noen gang.

Med ett var det tydelig at stemmen i den andre enden også gikk gjennom en tøff tid utenfor spillverdenen.

– Gaming er så sosialt. Jeg tror det er enklere å snakke litt mer dypt og mer om følelser på den måten, synes Marte.

Gamerne letter litt på ventilen, gjør seg selv sårbare, men har en fluktplan parat i tilfelle det skulle bli kleint.

– Man kan snakke om ting som er kjipt i det ene sekundet, slik at man får utløp for det, også kan man i neste sekund flytte temaet til noe spillrelatert, som å si «Nei, nå forflytter vi oss dit og tar det flagget.» Jeg tror det hjelper veldig mange med å åpne seg litt mer.

Godt kjent fra før

Marte sliter ennå med mye smerter etter operasjonen. Men hun er ikke lenger sykmeldt, og spillingen har hun trappet ned til et par ganger i uka.

De nye gamer-venninnene har hun begynt å henge med i virkeligheten også.

– Når man møtes for første gang, er det mye lettere om man har spilt sammen allerede. Man føler at man allerede kjenner hverandre ganske godt fra før, synes Marte.

De dagene i uka da Marte ennå sitter i sofaen foran PlayStationen, forblir headsettet på i timevis. Kjæresten, som ikke gamer, sitter ofte ved siden av med mobilen i hånda.

– Kjæresten min sier at jeg nok er den av oss som har vært mest sosial det siste året. I motsetning til hun som sitter på Instagram og scroller, kanskje sender en snap innimellom, sitter jeg jo faktisk og prater med vennene mine, avslutter Marte med et smil.

Endring 19. april kl 12:54: Faktaboksen manglet ordene «feil i» før «BRCA-genene».

Tekst og foto: Eskil Olaf Vestre
Video: Elliot Houwing-Endresen

---

MER OM GAMING:

NRK-serien «Gamerne» følger blant annet Joakim, Emil og Denise. For dem dreier hele arbeidsdagen seg om skytespillene CS og Fortnite.

MER FRA P3. NO: