Et forsøk på frihet

Tilbakefallsprosenten i Norge er imponerende lav.
Men hvor enkelt er det egentlig å gå fra kriminell til lovlydig?

Oslo fengsel, 18. mars 2017. Det er Prebens siste dag som innsatt, og inne på cella i Oslo fengsel ruller han seg en røyk. De klærne som ikke allerede er pakket ned, ligger pent brettet sammen i en hylle – klare for løslatelse. Røyken stiger opp i sola som presser seg gjennom gittervinduet.

– Det er ikke noe kult å sitte her. Det er bare tap. Tap av penger, frihet og samvær med venner og familie.

Preben er født og oppvokst på vestkanten i Oslo og havna i fengsel for første gang allerede som 16-åring. Da sonet han en dom for butikkran. Denne gangen har han sonet for vold og kjøring i påvirket tilstand, uten førerkort. Men nå har han fått nok.

– Det skal bli deilig å bli en fri mann igjen.

Preben begynte å ruse seg tidlig. Egentlig har han aldri hengt sammen med «vanlige» mennesker, sier han. Den utagerende livsstilen skapte reaksjoner, særlig fra barndomsvennene hans. Da reagerte Preben med sinne.

Innsatte som løslates fra fengsel beskriver ofte at de blir møtt av «samfunnets kalde skulder» på utsida. Det er vanskelig å få seg jobb og leilighet, og mange føler nok at folk rundt dem blir skeptiske når de forteller om fortida si. Da Preben skulle på visning tidligere i vinter, for å skaffe seg leilighet før løslatelsen, hadde han planen klar: Han utga seg for å være en fyr fra Lillehammer som nettopp hadde blitt kasta ut av dama si.

– Jeg dro noen løgner. Huseieren visste ikke at jeg kom fra fengselet. Jeg ville starte på nytt, og da er det jo naturlig at man får penger fra NAV. Huseieren mistenkte ingenting, sier Preben.

Selv om han ikke vil gi fengselet æren for de nye framtidsplanene sine, har han ordna seg en jobb i løpet av soningen, gjennom Røde Kors. Det er viktig å ha noe konstruktivt å gjøre når han slipper ut.

– Jeg har gått ut før, men denne gangen har jeg jobb og bolig som venter på meg. Det er forskjellen fra forrige gang. Jeg har veldig gode odds for at det skal gå bra, men det er et sjansespill.

Helst ville han ha tatt overgangen til frihet via en åpen anstalt eller overgangsbolig, forklarer Preben. Han kjenner fallgruvene som venter ham der ute altfor godt.

– Du må unngå det du gjorde før. Du skal ikke bare endre venner, du skal endre hele tankemønsteret ditt. Hele dritten. Du skal kunne gå forbi en dør hvor det står masse penger. Hvis du ser NOKAS forlate en åpen minibank, skal du ringe og gi beskjed om det, sier Preben.

– Jeg tror ikke jeg hadde klart å la være å ta de millionene.

Egentlig drømmer han om et roligere liv, hvor jaget etter penger og rus ikke er i fokus. Problemet er at dette er det eneste livet han kjenner til. Nå føles det godt å ta tak i ting, synes han – særlig fordi han har klart det på egen hånd.

– Jeg gidder ikke å gi noe creds til fengselet. Jobben som blir gjort og den framtida du lager, den lager du selv. Fengselet hjelper deg med permisjoner og sånne ting, men det er opp til deg selv. Jeg har fått permisjon for å gå på visning, men jeg har gjort meg fortjent til den permisjonen. Det er jeg som har ordna alt rundt NAV, penger og livsopphold. Alt er klart. Jeg går ut i morgen med ti lapper på kontoen.

Det er vel da det skjer en forandring? Når du tar tak i ting selv?

– Du får se positive resultater ut fra valgene du tar. Det motiverer meg til å fortsette denne stilen.

Forrige gang han slapp ut tok det ikke lang tid før han kom tilbake. Egentlig skulle han sitte i varetekt over sommeren, men ble plutselig løslatt etter ni uker.

– Jeg hadde ikke noe sted å gå til, ingen plass å bo og ingen penger. Jeg fikk et par tusenlapper av familien, og så måtte jeg bo litt her og der hos venner. Det tok syv dager før jeg ble pågrepet for narkotika. Det var til eget bruk og salg.

For å ha råd til å leve?

– Ja, man må jo ha et levebrød – ikke sant?

Planen er at P3 Dokumentar skal møte Preben igjen på utsida, når han har begynt i den nye jobben sin og fått organisert seg litt. Det skal imidlertid vise seg at lite går som planlagt.

Skrytetallet

De som løslates fra norske fengsler kommer ikke tilbake. Dette er inntrykket resten av verden har av Norge. Det skal ikke mer til enn et kjapt Google-søk for å bekrefte dette. Et typisk treff vil da være en artikkel fra for eksempel Business Insider, som viser at Norge har en av verdens laveste tilbakefallsrater med sine 20 prosent. Dette blir så sammenlignet med USA, hvor 76,6 prosent av de innsatte som løslates kommer tilbake innen fem år.

– Det mest brukte og mest siterte tallet på tilbakefall er nå 20 prosent, sier Ragnar Kristoffersen.

Han forsker på tilbakefall for Kriminalomsorgens utdanningssenter, og bidro til den nordiske «Retur»-rapporten som kom i 2010, hvor 20 prosent-tallet kommer fra. Her sammenlignet man tilbakefallet i Norden, og Norge kom klart best ut når man så på tilbakefallet i kriminalomsorgen.

 

 

Ragnar Kristoffersen gikk likevel selv ut i media da rapporten kom – det var ganske meningsløst å legge så stor vekt på et gjennomsnittstall, mente han. Han forklarer hvorfor.

– Det skyldes blant annet at Norge lenge har gitt fengselsstraff til flere førstegangsdømte. Denne gruppa har lavere risiko for tilbakefall, og dermed drar de snittet ned.

I Norge har vi også hatt tradisjon for å gi fengselsstraff for lovbrudd som du i andre land ofte bare får bot for – for eksempel råkjøring. Folk som er i fengsel for å kjøre for fort, havner sjelden bak murene igjen – og drar på den måten ned det gjennomsnittlige tilbakefallet. Det samme gjelder promilledømte uten en kriminell fortid.

Det blir fort mye tall og metode når man snakker tilbakefall, og man får forskjellig prosent alt etter hvordan man regner. Hvis det bare er voldsdømte som tas med i regnestykket, blir tallet høyt. Dersom man ser på alle som sitter inne, blir tallet lavere.

Uansett: Hvis du er en gjenganger, slik som Preben, er ikke Norge nødvendigvis noe særlig bedre enn resten av Norden eller verden for øvrig – slik man ofte får inntrykk av. Dette bekrefter Synøve Andersen, som forsker på tilbakefall for Statistisk sentralbyrå.

– Retur-rapporten er en av de få norske tilbakefallsundersøkelsene som også har publisert deler av sitt tallmateriale på engelsk, og denne har fått stor internasjonal oppmerksomhet. 20 prosent er jo et oppsiktsvekkende lavt tall, men det er ingen tvil om at bildet er mye mer nyansert. Det er ikke bare 20 prosent, for å si det på den måten.

20 prosent tilbakefall er altså ikke feil, men misvisende. For det blir ofte tolket som det sanne tilbakefallet i Norge.

Tilbakefallet hos den gruppa Preben tilhører, er mye høyere enn 20 prosent. Tall fra den samme Retur-rapporten viser at menn som er dømt for vold, og som tidligere har sonet en fengselsstraff, har over 60 prosent tilbakefall i løpet av to år etter løslatelse. Ikke langt bak vold finner man tyverier og narkotikaforbrytelser.

En tidligere fengselsdom er, statistisk sett, det som øker risikoen for tilbakefall aller mest.

– Det er mange gjengangere i norske fengsler med høy tilbakefallsrisiko – helt opp mot 75 prosent, sier Ragnar Kristoffersen.

Glippsonen

Oslo, 25 mars 2017. Det har gått én uke siden Preben ble løslatt, og det er fortsatt ikke mulig å få tak i ham. Telefonen er avslått. Kafeen der han hadde fått jobb, forteller at han aldri kom tilbake etter en lunsjpause. Preben står oppført på ni forskjellige telefonnummer. Ingen av dem er i bruk. Er han tilbake i gamle fotspor allerede?

Et råd som ofte gis til dem som vil komme ut av et negativt miljø er å flytte – bort fra venner og familie som kan gjør at du faller tilbake i dårlig vaner. Dette rådet er veldig lett å gi, men vanskeligere å gjennomføre. En som likevel har valgt å gjøre nettopp dette, er Daniel.

Han er ikke en gjenganger, men er i den såkalte glippsonen. Daniel havna i fengsel som 20-åring, hvor han sonet en dom for ran. I rettspapirene blir han omtalt som tidligere førstegangssoner med et rusmiddelproblem. Dette er en gruppe med høy tilbakefallrisiko.

Etter at Daniel slapp ut av fengsel, flytta han fra hjemstedet sitt. Han har bestemt seg for å trekke seg unna samfunnet og på den måten unngå å havne tilbake i en kriminell løpebane.

– Jeg er 22 år, havna i fengsel da jeg var 20. Jeg har kasta bort så mye tid. Det eneste som har skjedd er at jeg har vært på en kriminalskole. Jeg har blitt kjent med masse folk og fått et mye større spekter, sier Daniel.

Himmelen er blå og sola skinner over kirkegården i Brumunddal, et tettsted i Hedmark. Ikledd skyggelue, hettegenser og en «manbun» på toppen av hodet, skiller Daniel seg markant fra pensjonistene som kommer gående forbi benken han sitter på.

– Det er opp til deg selv når du kommer ut. For min del så ligger jeg jævla lavt nå, og ting går bra.

Daniel ruller seg en joint og tenner den.

– Jeg vil ha det bra. Alle ønsker å ha det bra. For min del er det å få seg jobb. Jeg vet ikke hvilken vei jeg skal gå. Jeg har et stort opphold hvor jeg ikke har gjort noe. Jeg kommer til å få spørsmål om det, om jeg er rusfri. Skal jeg være ærlig da og si jeg røyker?

Du er ikke rusfri i dag, ser jeg.

– Nei, jeg er ikke rusfri. Jeg røyker hasj, men ellers går det bra. Jeg har samla meg litt sammen og tatt avstand fra miljøet.

Daniel representerer en av de gode historiene. Selv om han ikke holder seg helt lovlydig, har han klart å bryte med livet og de vanene som leder til kriminalitet.

Alt tyder på at det er ekstra krevende for unge lovbrytere å komme seg ut av det dårlige mønsteret. Så hva må til? Av de forskerne, ekspertene og straffedømte P3 Dokumentar har snakket med, kan det kokes ned til tre punkter:

1. Personlig motivasjon
Du må gjøre jobben selv. Allerede under fengselsoppholdet finnes det tilbud til de innsatte, som skole og arbeidstrening. Man får også tilbud om rusmestringskurs. På utsida finnes det organisasjoner som kan være til hjelp etter fengselsoppholdet, f.eks. Nettverk etter soning og Wayback.

2. Miljø
Du må bryte med miljøet. Man kan ikke forholde seg til venner og bekjente som fortsatt er aktive hvis man skal bli rusfri eller slutte med kriminalitet.

3. Alder
Man vokser det fra seg. Jo eldre man blir, jo mer synker tilbakefallsstatistikken.

– Jeg tror jeg er ettersøkt

Oslo, 18. mai 2017. Telefonen ringer. Det er Preben. Etter to måneder har han endelig tatt kontakt med P3 Dokumentar. Vi avtaler å møtes på St. Hanshaugen. Preben kommer rullende inn i en sølvgrå Mercedes, tydelig litt nervøs, og det er mye som har skjedd siden sist. Noe av det første han gjorde da han slapp ut av fengselet, var å ta nye tatoveringer. Så festet han en uke i strekk, forteller han.

Hva skjedde med planen om å leve et vanlig liv?

– Det sklir fort ut. Det er livsstilen man lever. Jeg har ikke fått på meg så mange saker, da. Har bare havna i fyllearresten to ganger, for fyllebråk. Det er ikke så alvorlig.

Preben forteller at han slutta i jobben sin etter to dager, og flytta ut av kollektivet etter at noen prøvde å gjøre innbrudd der. Han svarer litt unnvikende på spørsmålet om hvorvidt han har gått tilbake til å selge narkotika igjen.

– Nei, det går litt i svingene. Jeg tror jeg er etterlyst. Jeg prata med politiet i går, de ville jeg skulle komme ned.

Du tror de prøver å lure deg inn?

– Ja, til et avhør bare. Jeg er fornærmet i en sak. Blind vold. Fem stykker hoppa på meg i Slottsparken. Jeg har aldri fått sånn juling før, sier Preben og ler.

Likevel føles det som noe ikke stemmer med historien hans.

Preben vil fortsette samtalen i bilen, han skal kjøre opp til en venninne i Bærum. Blikket hans flakker stadig opp mot bakspeilet, for å sjekke at han ikke har politi etter seg.

– Jeg ser med én gang om politiet er der. Nå er det et gammelt par bak oss, sier han.

Det viser seg at hendelsen i Slottsparken ikke er den eneste grunnen til at Preben er bekymra for politiet: Den sølvgrå bilen han kjører er nemlig stjålet. Det er også bensinen som suges inn i motoren.

– De har sett meg på kamera på Sandakersenteret, innrømmer Preben.

Er det ikke rett tilbake i fengsel da?

– Jo, jeg drar på meg et par måneder hvis jeg stopper. Men jeg stopper som regel ikke for politiet.

Snart skal kjøreturen ta en ny, ubehagelig vending.

– Jeg drikker hver dag mot nervøsitet, men jeg blir ikke full lenger. Jeg kjørte perfekt her om dagen, etter ni øl eller noe sånt, sier Preben.

Blikket hans flakker nervøst i bakspeilet. Det er som han forventer at politiet skal komme hvert øyeblikk og vinke ham til side. Bilen svinger inn på en avsidesliggende parkeringsplass et sted i Bærum, og P3 Dokumentar tar et siste farvel med Preben. Nå er det bare et spørsmål om tid før han enten møter opp hos politiet selv, eller blir henta av dem.

Det ble tilbakefall denne gangen også.

Preben har nå blitt pågrepet av politiet. Den stjålne bilen ble beslaglagt.

► Hør mer om Preben og livet på utsida i P3-dokumentaren «Gjengangerne»

Dokumentarist Ola Solheim

• olasolheim@me.com

Den vanskelige friheten

Etter over 30 år som kriminell klarte Trond Henriksen å bli en lovlydig mann.

– Den kriminelle karrieren min startet allerede i 11-12-årsalderen. Det var ikke før jeg fylte 45 år at jeg følte fornuften endelig hadde sunket inn i pæra, forteller Trond Henriksen lattermildt.

51-åringen har levd et liv dominert av alvorlig kriminalitet, lange opphold i fengsel og et stadig større heroinsug. Til sammen har han tilbrakt 13 år av livet sitt bak murene, og når han ikke satt inne bestod livet stort sett av å ruse seg og gjøre brekk. Etter flere brutale ran og en dramatisk episode som involverte kidnapping av en politimann, ble Henriksen stemplet som «Norges farligste» kriminelle i 1991.

– Jeg er i alle fall dømt og stigmatisert som det en gang i tiden, men det er ikke en tittel jeg er stolt av i dag, sier han selv.

Da han som innsatt satt på rusmestringsavdelingen i Oslo fengsel, hadde både de innsatte og de ansatte et veddemål om når han ville komme tilbake. Det var kanskje ikke så rart – Henriksen var tross alt Norges mest arresterte mann i 1986.

Har kosta samfunnet millioner

Etter over 30 år som rusmisbruker og kriminell, ble «Norges farligste» til slutt en lovlydig mann. I dag jobber han som miljøarbeider ved Kirkens bymisjon i Halden, der han hjelper andre med å gjøre de samme endringe han selv har vært gjennom.

Henriksen legger bort strikketøyet, som nå har erstattet heroinsprøyta, og tenker seg om.

– Jeg har kosta samfunnet minst 80-100 millioner kroner. Da har jeg ikke tatt med folk som er sykemeldt på grunn av handlingene mine, forklarer han, tydelig engasjert.

Kriminalitet er dyrt. Ikke bare for samfunnet, men også for de som kjemper å komme seg ut av det. For Trond Henriksen har den kampen vart nesten hele livet.

Fengsel, igjen og igjen

– Den vanskelige friheten.

Slik beskriver Trond Henriksen, noe poetisk, overgangen fra fengsel til samfunnet. Det er få som klarer å komme seg ut av det kriminelle mønstret, så på mange vis er Henriksen en suksesshistorie. Imidlertid var han et håpløst tilfelle ganske lenge.

– Jeg har hatt veldig mange tilbakefall. Stort sett hver gang jeg har gått ut av porten til fengslet, har jeg fått tilbakefall.

Trond mimrer, men det er ikke gode minner.

– Det er selvfølgelig en veldig enkel mekanisme. Når du kommer ut av fengselet har du søppelsekken over skuldra og 300 kroner i lomma, den klassiske greia. Med det utgangspunktet skal du velge det nye eller det gamle livet, sier Henriksen.

– Det er også viktig å forstå at alle trenger en identitet, og det er bedre å være søppelkasse enn ingenting.

Det er nettopp derfor Henriksen mener at så mange havner tilbake i fengsel, særlig de unge. Fengselet kan være en arena hvor man føler seg trygg, forklarer han. Man kommer et sted med rutiner.

Henriksen husker godt hvordan de ambivalente følelsene som knytta seg til løslatelsen.

– Jeg ville ikke tilbake i fengsel, men savnet til gutta var samtidig så stort at jeg bare ønsket meg tilbake dit. Det var en spalta opplevelse, og har du ikke noe annet å gå til er sannsynligheten for at du havner tilbake veldig, veldig stor.

Å være en ressurs

Med rus og ran på CV-en tilhørte Henriksen den gruppa Kriminalomsorgen har størst problem med å føre tilbake til samfunnet. Ikke nødvendigvis fordi de gjør en dårlig jobb på dette området, men rett og slett fordi det er veldig vanskelig å rehabilitere unge kriminelle med rusproblemer.

– Man må gå mange runder før man forstår hvilke situasjon man er i.

Lenge visste ikke Trond Henriksen hva han skulle gjøre med livet sitt. Han brydde seg ikke heller. Det forandret seg gradvis, da han i 2011 ble en del av Radio Inside, som var et radioprogram for innsatte ved Halden fengsel. Programmet ble dessuten sendt på lokalradioen i Østfold, Radio Prime, og da Henriksen slapp ut av fengsel fikk han tilbud om fast jobb i kanalen.

Men hva er det egentlig som må til for å gi slipp på de gamle, dårlige vanene? Trond Henriksen tenker seg om. Lenge.

– Det viktigste er at man har noe rundt seg. Noe som følger deg opp. Skole og jobb er viktig, men også det sosiale. Det er viktig å føle at man faktisk er en ressurs, ikke bare et problem.

Det er også nødvendig å kutte kontakten med det kriminelle miljøet, legger han til.

– Isolasjon er ikke svaret. Da kan man fort kjøre seg fast i sitt eget hode, og da er veien tilbake til det gamle livet kort, sier Henriksen.

– Men du kan ikke sitte der nykter mens andre ruser seg.

► Hør om Preben (21) og livet utafor fengselet i P3-dokumentaren «Gjengangerne»

Dokumentarist Ola Solheim

• olasolheim@me.com

Straff i det fri

Blir det mindre kriminalitet dersom straffen sones utafor fengselsmurene?

Stadig flere dømmes i dag til en straff som sones i samfunnet, ikke bak murene. Du kan for eksempel dømmes til samfunnsstraff, rusbehandling eller fotlenkesoning. Både Justisdepartementet og Kriminalomsorgen ønsker seg mer av denne typen straff – både fordi det reduserer soningskøen, men også fordi det virker som at soning i samfunnet fører til mindre kriminalitet i framtida.

– Straffegjennomføring i samfunnet har flere fordeler.Det gir de domfelte muligheten til å fortsette med livet sitt, både når det gjelder familie, venner og jobb, sier Marianne Vollan, som er direktør for Kriminalomsorgen. I Norge er det slik at domstolen dømmer deg til en straff, men det er Kriminalomsorgen som har ansvar for hvordan du gjennomfører straffen.

– Å gjennomføre straff i samfunnet kan øke sjansene for et liv uten kriminalitet etter gjennomført straff. Det er dessuten ønskelig med en gradvis overgang til samfunnet etter fengselsstraff, sier Vollan.

Hvorfor reduserer straff sonet i samfunnet kriminalitet? Vi har sett nærmere på to typer alternativ straff, nemlig fotlenkesoning og overgangsbolig.

En fot i fengsel, en fot i frihet

– Per definisjon er jeg i fengsel ennå, men her kaller vi det for en bolig. Forskjellen er at jeg nesten kan gå ut når jeg vil. Jeg har mye større frihet, og kan få besøk av familien hver dag. Mer perm. De bruker ikke uniformer her, og det gjør noe med atmosfæren. Man slipper den autoritære holdninga. Jeg savner ikke akkurat lyden at et kilo tungt nøkkelknippe.

Slik beskriver «Kjell», som ønsker å være anonym, overgangsboligen på Sandaker i Oslo. Tidligere satt han på lukket avdeling i Oslo fengsel, men søkte seg til overgangsbolig gjennom kontaktbetjenten sin. Så ble han kalt inn til et intervju.

– Det var som et vanlig jobbintervju. De spurte om motivasjon, framtidsplaner og om jeg tar avstand fra kriminalitet.

Det vibrerer og Kjell tar mobiltelefonen sin opp av lomma. Det var bare en Facebook-melding, så han legger den ned igjen. I motsetning til i fengsel, hvor all form for kommunikasjon med utsida enten er forbudt eller strengt kontrollert, har Kjell tilgang til de samme dingsene du og jeg har.

– Jeg har stor TV på rommet, PC med Internett og egen mobiltelefon. Jeg er så å si en fri mann. Det eneste er at jeg må tilbake hit og sove et par timer hver natt, sier han.

– Essensielt for å redusere tilbakefall

På Sandaker overgangsbolig jobber det en miks av fengselsbetjenter og sosialarbeidere. Man er fortsatt en innsatt, men blir kalt for beboer. Ikke minst er det rom, ikke celler man bor på. Kjell har vært hos Sandaker overgangsbolig siden februar, og han anbefaler det på det varmeste.

– Jeg mener overgangsboliger er essensielt for å redusere tilbakefall. Det er et veldig godt verktøy innsatte kan benytte seg av for å unngå en ny fengselsdom, sier han.

– Man får god hjelp til å ta avstand fra miljøet man kommer fra, og det er mange samtaletilbud her hvor man kan prate om problemer og framtidsplaner. Det hjelper mye.

Inngangspartiet er en anonym dør i en boligblokk. På innsida blir man møtt av et stort kjøkken og en tilsvarende stor stue. Det er ikke mye hos Sandaker overgangsbolig som minner om et fengsel.

– Det er meningen, sier Lars Oluf Øster, som er fengselsleder på stedet.

Han bruker aldri tittelen sin når han er på jobb.

– Vi skal være en overgang til samfunnet. Derfor er vi opptatt av å ikke bruke fengselsbegrep, ikke gå i uniformer og kun bruke fornavn.

Kvinner og menn soner sammen

I dag finnes det åtte overgangsboliger i Norge. På Sandaker soner det både kvinner og menn, noe som er uvanlig i kriminalomsorgen. Dette setter de innsatte pris på, ifølge Øster, som sier at de som kommer til overgangsboligen synes det er mye mer naturlig å omgås med det motsatte kjønn. Det er tross alt noe man må gjøre ute i samfunnet også.

– Jeg har veldig tro på overgangsboliger. Jeg har ikke noe bevis når det gjelder tilbakefall, men vi investerer mye tid og ressurser i disse menneskene her – nettopp for at de ikke skal komme tilbake til fengsel, sier fengselslederen.

Døra er låst fra innsida. Det er det eneste som står mellom Kjell og friheten. Men for ham har det aldri vært aktuelt å stikke av, selv om det ikke hadde vært vanskelig å få til. Kjell er også en forelder og skal snart bli tobarnsfar. For ham kan ikke løslatelsen komme fort nok.

– Her har jeg mulighet til å se sønnen min mange timer hver dag. I fengsel fikk jeg besøk to ganger i uka. Det er himmel og havs forskjell. Nå er det mye lettere å opprettholde kontakten med familien og venner. Det er viktig – vi skal alle tilbake til samfunnet, sier han.

Fotlenke gir lavere tilbakefall

Dersom du er dømt til ubetinget fengselsstraff på under fire måneder, eller har mindre enn fire måneder igjen å sone, kan du søke om å få sone hjemme med fotlenke. Da blir man utstyrt med en liten, diskret radio-sporer som festes på ankelen, slik at Kriminalomsorgen har oversikt over hvor du befinner deg. Petter Northug sonet for eksempel med fotlenke etter at han kjørte i fylla og krasja bilen i 2014.

– Målgruppa er de som har relativt korte ubetingede fengselsdommer. Er man dømt for vold eller seksualforbrytelser får man som hovedregel ikke fotlenke, av hensyn til ofrene og samfunnets sikkerhet, sier Synøve Andersen, som har skrevet en doktorgrad om temaet.

I dag er hun å finne i lokalene til Statistisk sentralbyrå i Oslo. Her har hun gjennomført en studie sammen kollega Kjetil Telle, hvor de så på hvordan fotlenkesoning påvirka tilbakefallet.

– Vi finner at fotlenkesoning gir mindre tilbakefall, sier Andersen.

Studien konkluderte med en reduksjon på 10 prosent i den toårige tilbakefallsraten fra før til etter innføringen av fotlenkeordningen. Andersen tar forbehold, for det er mange faktorer som skal tas med når man ser på tilbakefall.

– En mulig forklaring på nedgangen vi ser er at folk kan beholde jobben mens de soner straffen. De trenger ikke å si opp, eller bli sagt opp når de får en ubetinget fengselsstraff. Et annet poeng er at man kan få støtte fra familie og folk rundt seg mens man soner straffen sin.

Billig straff

Når man skal sone med fotlenke må alle familiemedlemmer over 18 år godkjenne det. Det må også arbeidsgiver. Utover dette er fotlenken såpass anonym at svært få vil vite at du faktisk soner en straff. Det er dessuten mye billigere å la folk sone straff utafor fengselet. Ifølge Justisdepartementet koster en plass i høysikkerhetsfengsel 1,1 millioner kroner i året, en lavsikkerhetsplass koster 620.000 kroner i året, mens fotlenke koster omkring 400.000 i året. Prisen på sistnevnte er på vei ned.

– Oppsummert er fotlenkesoning fordelaktig for både domfelte, pårørende og samfunnet som helhet. Det gir et lavere tilbakefall og store samfunnsøkonomiske gevinster sammenlignet med fengsel, sier direktør Marianne Vollan i Kriminalomsorgen.

► Hør om Preben (21) og overgangen til friheten i P3-dokumentaren «Gjengangerne»

Dokumentarist Ola Solheim

• olasolheim@me.com

Flere historier fra P3 Dokumentar

Stig (24) avslører og henger ut norske menn som er ute etter å ha sex med mindreårige jenter. Hør og les P3-dokumentaren «Jakten på barneovergriperne».

«Petter» (17) sitter i ungdomsfengsel. Blir han lovlydig av å sperres inne? Hør og les P3-dokumentaren «En samfunnsfiende».

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)