Årets første dag av Øyafestivalen er unnagjort. Som alltid har anmeldere, fotografer og teknikere gjort sitt for å gi deg det beste (og verste) fra musikkfestivalen. I tillegg til anmeldelser av sju av gårsdagens viktigste konserter filmer og streamer vi i år også flere av opptredenene på Enga-scenen. Ved å følge lenken nedenfor kan du dermed se konsertene til Sondre Lerche, Mathias Eick og Yelawolf. Er du uten Øya-pass har du idag mulighet til å få med deg Jonas Alaska og Ane Brun ved å følge med på P3 Musikks nettsider.
Se konserter fra Øyafestivalen 2012: Onsdag!
Susanne Sundfør, Sjøsiden
Fra åpningslåta “Diamonds” – hentet fra årsferske The Silicone Veil – er det klart at vi har med en mesterlig artist å gjøre. Tung bass, mørk tematikk, elektronikk, dramatisk lys og fine instrumentvalg som cello sammen med Sundførs karakteristiske, gjennomtrengende stemme skaper en spenning rundt Sjøsiden som holder gjennom hele konserten.
Sundførs geleider oss modig og trygt gjennom mørke låter som “The Silicone Veil” og “Among Us” før singelen “White Foxes” generer allsang midtveis i settet. 26-åringen balanserer hele veien det eksentriske mot det fengende på perfekt vis. Som scenepersonlighet er hun sjarmerende, men beinhard – og det er aldri noen tvil om hvem som er sjefen denne kvelden.
Les hele anmeldelsen: Susannhetens time
The Stone Roses, Enga
Manchestergutta, som ved å stå i bresjen for den psykedeliske Madchester-rocken på åttitallet blant (mye) annet er hovedansvarlig for å inspirere Gallagher-brødrene til å danne Oasis, har tilsynelatende hatt minimalt med behov med å fornye seg siden de først gav seg for over 15 år siden. Og det merkes: åpningslåta “I Wanna Be Adored” spilles pent sagt “slurvete”, ærlig sagt “katastrofalt dårlig”. Ikke bare spiller og synger de forbi hverandre, men gitarlyden til John Squire er surere enn et par sokker etter én dag i festivalsko.
Men midtveis, med “Waterfall”, er det et eller annet som skjer. For etter å konsekvent urinere ikke bare på seg selv, men også sin egen tidløse katalog, i femogførti minutter, begynner de middelaldrende herrene å bli varme i trøyene. Dét fører til et særdeles godt utgangspunkt for å hente frem bluesrocken fra andrealbumet Second Coming med “Love Spreads”.
Les hele anmeldelsen: En syredans på roser
Feist, Sjøsiden
På fjorårets sterke album Metals foretok Feist riktignok en naturlig videreføring av sin musikalske arv – men hun minnet oss også om hvor viktig det er å utvikle seg videre som artist. I hennes tilfelle betød dette et mindre polert uttrykk, et tyngre lydbilde og mer eksperimentering.
“I Feel It All” viser en Feist som er vel så forankret i alternativ rock som i pop, og på dramatiske “The Graveyard” og “The Bad In Each Other” henter et av bandmedlemmene fram trompeten – noe som tilfører det låtene trenger for å kunne kalles magiske. Mindre magisk blir det heller ikke når Feist mot slutten pedal-looper sin egen stemme på en nokså ugjenkjennelig, men storartet versjon av “Limit To Your Love”.
Les hele anmeldelsen: Råkost til kvelds
Thurston Moore, Sjøsiden
“Jeg ble født med en fuzzboks i munnen,” erklærer Thurston Moore før låt nummer to, og fortsetter: “Etter de klippet navlestrengen som bandt meg og min mor sammen trampet hun på den. Og resten er historie.” Omtrent så mannevondt låter tidvis det soniske universet som ble satt på pause da Moore og Kim Gordon, frontfigurene i Sonic Youth, gikk fra hverandre i fjor.
Allerede da har konserten tatt nesten et kvarter, og det på heller forglemmelig vis. Men støyrockkatarsisen begynner sakte å ta form idet bandet drar igang en skitnere versjon av “Pretty Bad” fra soloalbumet Psychic Hearts.
Les hele anmeldelsen: Rett i strupen
Yelawolf, Enga
Det var i sin tid på sin plass å se frem til Alabama-rapperens kommende utgivelser. På Hovefestivalen i 2010 fikk vi se en sulten og ikke minst sjarmerende artist, og i bakgården til et av Oslos utesteder rev han så å si sjappa ned. Men så kom feilsteget med skiva Radioactive. Skuffelsen var stor, men han rettet riktignok inntrykket med Heart of Dixie, sommerens teip. Uansett visste vi at Yela kom til å levere på Øya. Eller?
Les hele anmeldelsen: Tannløst rovdyr
Bob Mould, Vika
Det er lov å være skeptisk til artister som vender tilbake til fordums storhet lenge etter at den kreative ilden har ebbet ut. Og den stadig mer utbredte, dypt retromantiske ideen om å rekonstruere hele album fra A til Å i konsertsammenheng, ofte med årene som har gått som det mest slående ved opplevelsen, bør kun realiseres ved helt spesielle anledninger.
I tilfellet Bob Mould, som dedikerer denne sommeren til nettopp en feiring av Sugars 20 år gamle klassiker Copper Blue, er det imidlertid intet annet enn rett og rimelig, skal det vise seg. Etter et snaut tiår i krysningspunktet mellom hardcore, alternativ rock og powerpop klappet han sammen Hüsker Dü og startet den kortlivede krafttrioen Sugar, der sistnevnte impuls skinte tydeligst gjennom. Og helsike, så friskt denne denne musikken låter i 2012.
Les hele anmeldelsen: Nam, sukkerstøy!
Willis Earl Beal, Klubben
Bortgjemt i Klubben starter Willis Earl Beal med gospelsang som fyller rommet. Vi står med en vidstrakt følelse av at vi har med en eksentriker å gjøre, der han står og pumper ut det han har av stemmeprakt. Beal beklager sin dramatiske tilstedeværelse, og det er veldig dramatisk når han står på en stol og har en svart banner med påskriften “Nobody” bredt rundt skuldrene. Det er ikke langt unna sannheten at han ligner på mannen med ljåen idet han fekter med mikrofonstativet, med banneret lagt over hodet. Med båndspilleren som spiller ut enkle trommer og bass, vrenger kisen sjela i de snaue tre kvarterene spillejobben varer.
Les hele anmeldelsen: I dramakongens rike
