PÅ KINO FRA 24. NOVEMBER: «Gutten og hegren» er nok et magisk og smellvakkert eventyr fra Studio Ghibli og den japanske mesterregissøren Hayao Miyazaki.
TOPP 5: Hayao Miyazaki
Filmskaperen bak klassikere som «Min nabo Totoro» og «Chihiro og heksene» har denne gangen laget en vemodig og fantasifull animasjonsfilm om en ung gutt som mister sin mor under Stillehavskrigen, og som flytter med sin far til et hus med en magisk hage.
Animasjonskunsten er slående vakker, med håndtegnede bilder som gnistrer av inspirert verdensbygging og vidunderlige detaljer.
Selv om historien etter hvert treffer noen forutsigbare eventyrrytmer i det klimaksene nærmer seg, så klarer Miyazaki å skape en original og sprudlende film full av magi, skarpe kanter og frydefull søthet.
Et magisk rike i hagen
Året er 1943. Japan kjemper i krigen, og gutten Mahito Maki (Soma Santoki) mister sin mor i en sykehusbrann i Tokyo.
En tid senere tar faren med seg Mahito til morens familiehjem på landsbygda, hvor de flytter sammen med tanten Natsuko (Yoshino Kimura).
ANMELDELSE: Napoleon – Full av dramatiske høydepunkter
Allerede ved ankomsten blir vår hovedperson oppmerksom på en leken hegre. Han følger fuglen, og oppdager et slott i enden av hagen. Det er en portal til en magisk verden som skjuler både gamle familiehemmeligheter, elleville skapninger og håp for fremtiden.
Den vemodige historien, og bakteppet med krig og tap, gir filmen en dypt menneskelig klangbunn som lar Hayao Miyazaki balansere historien som både traumebehandling og som virkelighetsflukt for sin unge hovedperson.
I kjent stil er det mye sort og smågrotesk humor i filmens lett absurde besjelinger og transformasjoner. En gjeng blodtørstige undulater er blant høydepunktene som smeller opp latterdøren min.
Det er også lett å lese inn selvbiografiske elementer i denne filmen. Hovedpersonen Mahito er løst basert på filmskaperens egne opplevelser og barndomsminner. Og hvis en vil, er det lett å tolke en av filmens gråhårede rollefigurer som en metaversjon av Miyazaki, og hans livsverk som skaper av storslåtte fantasiriker.
Full av Studio Ghiblis signaturattraksjoner
Hvis du er fan av Studio Ghiblis unike stemninger og stil, så er «Gutten og hegren» full av de filmgledene Hayao Miyazaki har gjort til sine signaturattraksjoner.
Her kryr det av supersøte vrimlevimser som strutter av kosedyrenes klemmelyst. Her spragler det i evnetyrlyssatt verdensbygging av den smellvakre sorten som bare Miyazaki får til. Her er håndverket i animasjonene av mat laget med en realisme og en kjærlighet som gir publikum vann i munnen.
Tema som tap, sorg og bearbeiding blir smurt tjukt og uanstrengt over subteksten inne i filmens eventyr. Og originaliteten og fantasirikdommen i oppbyggingen av regler og drømmelogikk smelter helt nydelig sammen med historiens behov og fremdrift.
ANMELDELSE: Føkkings Fladseth – Selvpiskende komikerkomedie
I tillegg til å være full av referanser til og likhetstrekk med andre Studio Ghibli-filmer, går også tankene til Guillermo del Toros mesterverk «Pan’s Labyrinth», Pixar-filmen «Sjel» og C.S. Lewis’ Narnia-verden. Men Miyazaki kopierer ingen, og hans unike strek har igjen bygd et tidløst sted for drømmer og barnlig undringslyst.
Til tross for toppkarakter: Etter første gjennomsyn får ikke «Gutten og hegren» umiddelbart mesterverksstatus av meg, og den er ikke helt der oppe med klassikerne på min personlige topp 3 over Miyazaki-filmer – hvor «Prinsesse Mononoke», «Min nabo Totoro» og «Chihiro og heksene» troner på pallen.
Men «Gutten og hegren» er nok en fantastisk filmbragd av Miyazaki og Studio Ghibli. Det er en helt enestående filmopplevelse, og jeg gleder meg stort til nye gjensyn med nok en Ghibli-film som treffer både som animasjonskunst og som magisk eventyr.
«Gutten og hegren» har kinopremiere fredag 24. november. Anmeldelsen er basert på originalversjonen med norske tekster.
