Marie Noreger – «Gravity»
Kall det futuristisk soul om du vil. Eller jazzete house. Eller alternativ-r&b. Uansett er den én uke gamle skiva «Gravity» fra Marie Noreger noe du bør unne deg selv å sjekke ut.
23-åringens tidløse, raspete vokal kunne like så godt ha dukka opp på en 100 år gammel soul-inspilling, mens den moderne, elektroniske produksjonen låter som noe du kunne hørt fra en diskret DJ på en cocktailbar langt etter midnatt.
Førstesporet «Adore» var for meg lyden av sommeren 2020. Nærmere bestemt sene, lyse sommernetter, og den ga appetitt på mer. Heldigvis fikk vi et knippe helt nye låter på skiva sist fredag, og av disse skiller spesielt tittelsporet seg ut.
Er det ikke nesten en slags hiphop-beat jeg hører der, bak triste keys og den vemodige sangteksten om gamle venner som vokser fra hverandre? Nytt landskap for Noreger, men så er hun jo uansett en musiker det er umulig å sette helt i bås.
Eskil Olaf Vestre, journalist
Klish – «Ka feile det kompisen din?»
Nytt materiale frå Klish er alltid ein interessant affære. Tromsø-rapparen er ikkje berre blant landets aller beste, men evnar også å stadig fornye seg. Derfor er det nesten forventa uventa at den siste singelen er hans take på klassisk musikk.
Over ein naken og mollstemt komposisjon av piano og strykarar, rappar han om venskap i oppløysing og bruer som brenn, med ei resignert nerve i stemma. Som låtskrivar har Klish lite å bevise, og på «Ka feile det kompisen din?» viser han seg også som ein kompetent historieforteljar.
Klish sluttar aldri å overraske, og «Ka feile det kompisen din?» er eit spanande og modig val av førstesingel frå den komande plata. Eg håpar det er meir der det kjem frå.
Sjur Systad Tyssen, anmelder
Moyka – «Stay»
Da jeg begynte å høre på musikken til hallingdølen Moyka for to år siden, føltes det uungåelig å sammenlikne med låtene Susanne Sundfør og Röyksopp har laget sammen. Forskjellen var bare at den unge musikkproduksjon-studenten sto for både Sundfør-vokalen og de to Röyksopp-guttas produksjonsferdigheter helt på egen hånd.
Et imponerende enkeltpersonsforetak, med andre ord.
Nå er 23-åringen tilbake med sin beste låt så langt. Dramatiske trommer, en synth som minner mer om Robyn under «Body Talk»-perioden enn Tromsøs store elektronika-sønner, samt en usjenert og kraftfull vokalprestasjon som denne gangen sender tankene til Highasakites Ingrid Helene Håvik på hennes beste.
Kort fortalt: Moykas «Stay» er som skreddersydd for de store, norske festivalscenene. Og fy søren så deilig det ville vært å kunne få oppleve denne utendørs i halvmørket, stående i en bakke med gjørmete gressplen under støvlene, og tusener av andre fans av catchy, elektronisk pop rundt seg!
Eskil Olaf Vestre, journalist
Von August – «Codex»
Oslobaserte Von August er i ferd med å bli ein gjengangar i denne spalta. Bak det kunstnariske bandnamnet, finn vi ein trio som lagar elektropop inspirert av m.a. James Blake, men med sin eigen, eksperimentelle innfallsvinkel.
På dagsferske «Codex» tar bandet steget inn i house-landskapet, der uttrykket tar ei ny, progressiv form, med diffuse vokalar og drøymande synths. Eit behageleg og velkoment innslag av dynamikk i ein for tida elles stilleståande kvardag.
I ei ideell verd hadde låten vore hakket lenger, men det treng ein ikkje tenke så mykje på. Repeatfunksjon kombinert med låtens nesten trollbindande kvalitetar gjer nemleg at ein brått sit der og har høyrt den åtte gonger på rad. Og det er eigentleg heilt greitt. Eg kan høyre den ein gong til, eg.
Sjur Systad Tyssen, anmelder
Lost Girls – «Losing Something»
Sangteksten i «Losing Something» ble generert av en PC på starten av 80-tallet. Det var de to utviklerne William Chamberlain og Thomas Etter i New York som i dette tidlige tilfellet av kunstig intelligens fikk idéen om å få et dataprogram til å skrive dikt.
Lite ante de at to nordmenn skulle legge lydspor på det surrealistiske verket hele 40 år senere. Men når det først skulle skje, gir det mye mening at det ble Lost Girls som gjorde det. Duoen består av den eksperimentelle gitaristen Håvard Volden og den alltid like oppfinnsomme og lekne alternativmusikeren og -sangeren Jenny Hval.
«Losing Something» er hentet fra duoens album «Menneskekollektivet», som ble sluppet sist fredag. «I need electricity», siterer Hval åttitallsmaskinen med en nesten-robotisk, apatisk sangstemme. Før hun beveger seg inn i himmelske høye toner og det kjølige, elektroniske lydbildet i bakgrunnen og den skarpe, industrial-aktige gitaren visper opp en stemning som minner om svenske The Knife på en veldig god dag.
Summen av det hele er på ingen måte så utilgjengelig eller sært som det kanskje kan høres ut som. «Losing Something» er først og fremst bare en original og drømmende eletronica-perle som fenger fra første gjennomlytt.
Eskil Olaf Vestre, journalist
