Det skal ikke mer enn et feilplassert mellomrom til før et googlesøk på New York-duoen Darkside – bestående av produsent Nicolas Jaar og gitarist Dave Harrington – fører med seg en drøss treff på Pink Floyd-klassikeren The Dark Side of the Moon. Og det er ikke helt fjernt at nettopp dette albumet har gjemt seg et sted i hjernelappene når bandprosjektet skulle navngis.
Tydeligst er likheten hvis du begynner i feil ende på duoens debutalbum, Psychic, og starter med avslutningsnummeret «Metatron». Her svever umiddelbart tankene til de progressive rockegigantenes mest vektløse øyeblikk – takket være det knusktørre gitarspillet, den sirupsseige bassgangen og det endeløse, sentralstimulibefengte rommet duoens produksjoner flyter rundt i.
Hvis Psychic mot all formodning skulle vise seg å være en ugjenkjennelig remiks av rockeklassikeren – tidligere i år gav Jaar og Harrington tross alt ut en om ikke annet fiffig remiks av hele Daft Punks famlende 70-tallshyllest Random Access Memories – er i så fall hjertebarnet radbrekket av alt som utgjør Jaars signatur: Elektronika på sitt ellevte våkedøgn, som illustrert på hans flotte 2011-debut, Space Is Only Noise. I hans musikalske univers later nemlig alle elementene til å bevege seg i saaaakte i film, der fokuset sjelden sitter festet på ett enkelt element, men heller danser flyktig rundt.
Sagt i mer jordnære ordelag: Psychic er ikke et lettfordøyd album. Dermed er det heller ikke en plate man er i stand til å fortære i løpet av de tre-fire-fem-seks første gjennomlyttingene. Samtidig er det halve årsaken til at albumet er spennende å vende tilbake til.
Darkside – «Golden Arrow»
Brorparten av den andre halvdelen består av åpneren og nøkkelsporet «Golden Arrow»; låten som fortjener sitt eget avsnitt. Over ambisiøse elleve-og-et-halvt minutter kravler den seg fremover fra illevarslende orgel-, synth- og strykerarrangementer – via harmfull, minimalistisk dubbass, Jaars forvrengte sang og Harringtons insisterende gitarspill – til et buldrende klimaks nås rundt åtteminuttersmerket. Det er en stor, ulmende jækel av en låt, men av den klaustrofobiske varianten som nytes best med øreklokkene tett på (og da helst på et par strået kvassere enn hva Bose eller Dr. Dre har å tilby).
Detaljrikdommene i produksjonene krever nærmest at man inntar Psychic gjennom disse to separate kanalene – for øvrig flytter lydene seg fra venstre til høyre og vice versa – men også at man aller helst inntar langspilleren i ett drag. På det viset får man mest ut av den likevel uengasjerende bluesrockeren «Heart», samt den flotte ørkenvandreren «Paper Trails» og den tjalla nudisco-godbiten «The Only Shrine I’ve Ever Seen».
Darkside føyer seg herved til den forfriskende rekken med nypsykedeliamakere fra de siste par årene – hvor blant andre smertelig oversette Vinyl Williams er med på laget. Bare bit deg merke i at dette krever mer mental deltakelse enn bakgrunnsmusikken du enkelt kan degradere det til. Men selv da er Psychic jommen ikke verst.
Kim Klev
Les også: P3 elsker: Darkside
