PÅ KINO 8. MARS 2024: En spillfigur som løper og løper gjennom en digital skog er ikke noe som vanligvis skaper en stor klump i halsen, men i denne dokumentarfilmen, er effekten direkte hjerteskjærende god.
Mats «Ibelin» Steen (1989-2014) brukte nemlig spillet «World of Warcraft» til å fri seg selv fra rullestolen han satt i.
Han kunne flykte inn i en eventyrverden der han kunne være hvem han ville, uten å la seg stoppe av den sjeldne muskelsykdommen som han til slutt døde av, bare 25 år gammel.
Regissør Benjamin Ree forteller historien hans, inspirert av en NRK-artikkel fra 2019, med stor respekt og følsomhet, samt noen briljante grep som er med på å heve filmens emosjonelle slagkraft.
Han har ikke hovedpersonen å støtte seg til, slik han hadde i sin forrige dokumentar, «Kunstneren og tyven» (2020). Mats er like fullt til stede gjennom gjengitte utdrag fra hans egen blogg og animerte sekvenser fra faktiske hendelser som han opplevde i «World of Warcraft», basert på lagrede logger og tekstfiler.
ANMELDELSE: «Dune: Part Two» er strålende science fiction
Resultatet er et sterkt dokument over en ung mann som, til tross for store utfordringer, kom til å bety mye for mange.
Rammet av sjelden muskelsykdom
Filmens første del gir en gjennomgang av Oslo-guttens altfor korte liv. Allerede som liten får han diagnosen Duchennes muskeldystrofi, en sjelden genetisk lidelse som forårsaker muskelsvinn. Filmen viser hvordan han blir stadig sykere, og til slutt totalt avhengig av rullestol, uten muligheter til å bevege stort mer enn fingrene.
Når han dør, kunne historien vært slutt. Men her spoler filmen tiden tilbake, i ett av sine mange smarte stilgrep, for å fortelle den ukjente historien om Mats. Den som foreldrene Trude og Robert oppdaget da de skrev om sønnens død på hans egen blogg, og til sin store overraskelse ble overøst med kondolanser fra hans mange sørgende spillvenner.
Den som ikke kjenner til «World of Warcraft», får raskt en forståelse for spenningen, samholdet og oppdagelsene spillerne opplever, og man skjønner like raskt hvorfor Mats kunne bli så hekta på det.
Filmen viser med all tydelighet de enorme kontrastene mellom hans tilsynelatende ensomme gaming-tilværelse i sokkelleiligheten og den vidstrakte eventyrverdenen han ferdes i online, der han som sin «avatar», den sjarmerende detektiven Lord Ibelin Redmoore, kunne oppleve ting og uttrykke seg på en måte som var umulig for ham i det virkelige liv.
ANMELDELSE: «Spaceman» griper ikke slik den burde
Skildringene av hans daglige løperutine i Eastern Kingdoms på planeten Azeroth får en dypere mening når man vet at løping var en av mange ting han aldri kunne gjøre.
Viser sitt sanne jeg
Denne historien gjør veldig vondt på en svært god måte. Mats fremstår nemlig som en varm, klok og omtenksom ung mann, med de samme tanker, følelser og behov som alle andre, men med ekstremt begrensede muligheter til å uttrykke eller oppleve dem.
Gjennom spillsekvensene, som er flott animert i den rette stilen, ser vi spor av hvem og hva han kanskje kunne ha vært uten den forferdelige sykdommen.
Filmen viser tydelig og effektivt hvordan han bruker spillverden til å vise sitt sanne jeg, en morsom og eventyrlysten ung mann på jakt etter vennskapene, relasjonene og tilhørigheten som hans virkelige liv manglet.
Intervjuer med flere av hans nærmeste medspillere, er kanskje mer konvensjonelle i formen, men nødvendige for å tegne hele bildet. Benjamin Ree lykkes i å formidle Mats Steens digitale gleder og analoge sorger i en modig dokumentarfilm, der sjansene for å tråkke feil absolutt er til stede.
«Ibelin» er en nydelig og rørende skildring av hvem han var, og det er vanskelig å se hvordan filmen kunne ha vært bedre.
(«Ibelin» ble anmeldt på Tromsø Internasjonale Filmfestival, der den vant publikumsprisen. På Sundance-festivalen i USA vant filmen både publikumsprisen og prisen for beste regi, mens den ble tildelt Dragon Award Best Nordic Documentary på filmfestivalen i Göteborg.)
