Lars Winnerbäck: Tänk Om Jag Ångrar Mig Och Sen Ångrar Mig Igen
[Universal Sverige / Universal]
Har Lars Winnerbäck rett til å rocke? Ikke når han feiger ut!
En lytter som ikke aner hvem Lars Winnerbäck er eller hva han har drevet med de siste drøye ti år kan tilgis å anta at de første spora på Tänk Om Jag Ångrar Mig Och Sen Ångrar Mig Igen var en kommentar til noen-og-tredveåringers påståtte tendens til å nekte å vokse opp. Kompet høres ut som et ambisiøst ungt band med halvdårlige forbilder: Gitarul som sirener, romklang på skarptromma og stor arenalyd over alt. Vokalen og tekstene, derimot, kommer åpenbart fra en godt voksen, ettertenksom mann som ikke later som han er ung og fandenivoldsk i det hele tatt. «Jag är mindre stolt nu, mer förlägen» synger – nei, funderer – han, étt sekund før låta spenger i powerchords og synth. Det høres nesten ut som vokalen driter ut musikken.
En skal derimot ikke ha hørt mye på Winnerbäcks tidligere utgivelser for å vite at han er altfor oppriktig til å bruke ei halv skive på å drite ut noe som helst, ei heller for å vite at grunnen til at vokal og tekst høres ut som at de hører hjemme over et varmt og akustisk lydbilde er at de gjør det. Dette er en mann hvis trubadurvirksomhet, riktignok i litt hysteriske stunder, er blitt sammenlignet med Cornelis Vreeswijk og Evert Taube, så når backingbandet på førstesingel «Jag Får Liksom Ingen Ordning» høres ut som The Wombats er det ikke rart at det vanker litt dissonans i luften.
Spørsmålet er hvorfor. Hvorfor skal ikke den høyt elskede visesangern få lov til å spille stadionrock hvis han absolutt vil? Et svar ville være at han ikke spiller stadionrock; han spiller visesanger med stadionrock i bakgrunnen. Dette er helt sant – det er med ett og et halvt unntak kun instrumenteringen, og hverken Winnerbäcks sang eller låtoppbygning, som representerer stilskiftet på «Tänk Om Jag Ångrar…» – men det finnes strengt tatt ingen regler for hvordan viser skal instrumenteres. Et bedre svar, hintet til et par ganger over, er at han ikke tar’n helt ut. Hadde samtlige låter vært like skamløst lightervaiende eller dansbare som ovennevnte singel, «Kedjebrev» eller «Ett Sällsynt Exemplar» kunne kanskje skiva tvunget deg over på en helt annen lyttermodus, en modus hvori du er helt med på at We har akkurat det Ole Paus trenger. Men akk, etterhvert som plata går sin gang dabber motvinden av og innen siste låt er over er man tilbake til det rolige, kontemplative og nostalgiske hjørnet, hvor man kan mimre om hvor tullete og barnslig man oppførte seg for en halvtime sida, som for å forsikre deg om at det bare var ei lita greie han prøvde og du burde bare glemme det egentlig.
Peter Vollset
