Siden de startet musikkåret 2012 med et brak, har Highasakite vært en suksesshistorie. Den enestående vokalen, låtene med evne til å fenge både bredt og dypt og frontfigur Ingrid Helene Håvik mystiske fremtoning har fylt et tomrom i norsk musikk. Forventningene til Silent Treatment har dermed vært store, med god grunn.
Universet Håvik og resten av bandet opererer i er hypnotiserende og fascinerende. Åpningslåta på albumet, «Lover, Where Do You Live?» skriver seg inn i en vond, men vakker, tradisjon for hvor bra kjærlighetssorg faktisk kan høres ut. Håviks vokal er fortvilt over det pianodrevne lydbildet. Energien bygger seg gradvis opp, og perfeksjonerte detaljer, som den diskré tubaen, løfter låta ytterligere. Den står ut som en stor, emosjonell opplevelse, helt uten de tunge, karakteristiske trommene som preget forrige album. Allikevel er den tydelig Highasakite-sk.
Da All That Floats Will Rain ble utgitt var Håvik og bandets andre hjørnestein, trommis Trond Bestu, et par. Det er de ikke lengre, og det gjør naturligvis sitt med stemningen på albumet. «I guess the real terrorist is me, my love» synger Håvik på «I, The Hand Grenade». Vokalistens bruk av musikken som terapi er givende også for lytteren. Når Håvik likefrem erklærer «Science and blood tests doesn’t say anything about how I feel» på albumets siste låt, «Science & Blood Tests», skal det godt gjøres å ikke kjenne på klumpen i magen. Det er ett av mange øyeblikk som viser Håvik som en artist som kan behandle sitt personlige mørke på utilslørt vis uten å bli for utleverende.
Håvik har både gjennom Highasakite-katalogen, vokalbidraget på CLMDs «Black Eyes And Blue» og med fjorårets soloutgivelse Babylove bevist at hun er en av de mest interessante artistene Norge anno 2014 har å by på. Ikke bare har hun en karakteristisk stemme som evner å skape unik stemning i hver låt. Hun skriver også tekster som både er rystende og imponerende, og vakte sist oppsikt med fjorårets upolerte sololåt «Marianna», som skildret drap og mishandling. Selv om nettopp den låten er langt mer eksplisitt enn hva typisk er for Håvik, er den et tydelig bilde på en låtskriver som ønsker å fortelle noe og bevege lytteren. Det trenger vi sårt.
Den modne 26-åringen lykkes i aller høyeste grad med å bevege også på årets utgivelse. Tematikken fra «Marianna» tas på nytt opp i «Leaving No Traces», gjennom linjer som «You squeezed my heart and puncured my lunge / and a weapon would soon replace your tounge». Det er bekmørkt og forstyrrende, men også vanvittig bra, fordi tekstene byr på hevet blikk og poengterte skildringer fremfor en låtskriver som klager og søker sympati.
Det er tett mellom de gode låtene på Silent Treatment. Den hårreisende sterke singelen «Since Last Wednesday» viser mye av potensialet som ligger i bandet, særlig med den solide fremføringen av låta på Spellemann 2013 i bakhodet. Ellers viser Highasakite seg fra sin beste side på de luftigste låtene på årets utgivelse – som mange av de ovennevnte, samt «My Only Crime», hvor både teksten og sangteknikken sender tankene til Ane Brun.
Materialet til Highasakite er så bra at de ikke trenger rope etter oppmerksomhet. Nettopp derfor føles også «Iran», «Darth Vader» og «Hiroshima» noe enerverende i sine mest intense øyeblikk. Allikevel blir det bagateller i det store bildet – et bilde av et band som greier å løfte norsk popvirkelighet til et nytt nivå.
Trine Aandahl
