Årets andre filmatisering av en Stephen King-roman er langt bedre enn den første. It fanger inn stemningen og atmosfæren fra kildematerialet mye bedre enn tilfellet var i The Dark Tower.
Filmen scorer ikke nødvendigvis på originalitet og nytenkning, men velter seg effektivt i nostalgiske skrekkfilmtradisjoner fra den gangen en horrorfilm kunne være både morsom og spennende på samme tid.
It har også en klovneskikkelse som kan være i stand til å gi yngre kinogjengere noen interessante drømmer. Filmen er nemlig et underholdende mareritt!
Fryktinngytende klovn
Denne versjonen av Kings roman flytter tidsepoken fra 1950- til 1980-tallet, og introduserer oss for en vennegjeng som tilbringer sommeren 1989 sammen i den lille byen Derry. De blir stadig mobbet av noen eldre gutter og flere av dem har det ikke bra hjemme.
Samtidig plages byen av mystiske forsvinninger, blant annet lillebroren til Bill (Jaeden Lieberher), som forsvant året før. Bill har en teori om hvor broren kan ha blitt av, og får med seg vennene sine på leting. Da vet publikum for lengst hvem som står bak, nemlig den fryktinngytende klovnen Pennywise (Bill Skarsgård).
Anmeldelse: Borg er et spennende og engasjerende tennisdrama
It er kanskje ikke spesielt innovativ. Regissør Andy Muschietti gjør det samme som Duffer-brødrene har gjort i serien Stranger Things, nemlig henter elementer som beviselig fungerte i 1980-tallets mest underholdende ungdomsfilmer.
Det ser vi spesielt i den sympatiske rollebesetningen, der vi blant annet har en som ligner Kevin fra serien The Wonder Years, en gutt med samme kroppsfasong som Chunk i The Goonies, og ei jente som ligner 80-tallets it-girl (!), Molly Ringwald, noe filmen åpent innrømmer i én scene. Vi får til og med en sterk referanse til før nevnte Stranger Things, fordi den seriens «Mike», Finn Wolfhard, også har en stor rolle her.
It har også scener med syklende gutter som kan minne om E.T., samtaler og problemstillinger som fremkaller bilder fra Stand By Me og en blodig baderomsscene som kan være inspirert av A Nightmare on Elm Street. Nytt er det kanskje ikke, men det er i det minste de RIKTIGE referansene som er tatt i bruk.
Skumlere og slemmere
Den kanskje viktigste grunnen til at It fungerer så bra, er svenske Bill Skarsgård (sønn og bror av… du vet). Han spiller klovnen Pennywise med en effektiv blanding av slem humor og høyspent horror.
Den vanvittige makeupen er selvsagt en viktig del av det hele, men Skarsgård treffer med sin avlevering av klovnens bitende replikker, som gjør det klinkende klart at det er all grunn til å være redd for denne figuren. Svenskens Pennywise er mye skumlere og slemmere enn Tim Currys versjon i miniserien fra 1990.
Anmeldelse: 47 Meters Down gjør ingenting som ikke er gjort før
It kommer etter alt og dømme til å få en oppfølger, fordi Stephen Kings roman følger to tidslinjer, og bare den første av dem er med i denne filmen.
Dette er så underholdende at det bare er å ønske seg mer. Den har genuint skremmende scener, kombinert med et hjertelag som gir de godt spilte figurene en identifiserbar klangbunn.
Nostalgikere (som undertegnede) vil oppdage mange velkjente sjangergrep å glede seg over i It, samtidig som ferske horrorfans får servert en stor dose av frydefull klovneskrekk!
