-
Tete Lidbom (34) er programleder i NRK P3s «Norske tilstander» og «Heia Fotball». Han har vært både fotballspiller, trommis, bartender og DJ, og startet i NRK som musikkprodusent.
Jeg har opplevd diskriminering, forskjellsbehandling og rasisme helt siden barnehagen, i trygge Trondheim.
De fleste episodene fra fireårsalderen fram til tenårene, husker jeg faktisk ikke.
Men det gjør moren min.
Mormor måtte få behandling for angst
Min norske alenemor husker godt de gangene jeg kom løpende hjem fra barnehagen oppløst i tårer. Hun har blitt oppringt av lærere som kunne fortelle at jeg hadde stukket av etter en såkalt «uheldig» konfrontasjon på skolen.
Hun har også fortalt meg at jeg som barn kunne spørre henne hvorfor noen unger ikke ville leke med meg på grunn av hvordan jeg så ut.
Dette er ting jeg har fortrengt, mens mamma har båret på sorgen for meg.
Da jeg var tenåring ble frykten for at jeg skulle bli utsatt for rasistisk vold såpass stor, at min mormor måtte søke hjelp og gå til behandling for angst. I lange perioder hadde hun det helt jævlig, bare fordi barnebarnet hennes var halvt ghanesisk.
Konfrontasjonene ble kraftigere
I tenårene tror jeg at diskrimineringen og rasismen skjedde sjeldnere, men jeg kan ikke stole på min egen hukommelse.
Jeg er ikke en som dveler over ting som er kjipt eller tøft, og jeg har mye mer plass til positive opplevelser i minnet mitt enn negative.
Men det jeg faktisk husker, er at konfrontasjonene ble kraftigere.
Jeg hadde opparbeidet meg et sinne og en intens vilje til å både si i fra og dessverre også slå fra meg når ting skjedde.
Det ble mange røde kort på fotballbanen og en del blåmerker utenfor. Stort sett var det jeg som fikk begge deler.
– Jeg holdt kjeft
I voksen alder ble jeg proff unnasluntrer når det kom til konfrontasjonene.
Jeg snek meg unna, og jeg brukte caps ute blant folk, så fremmede ikke skulle ta på afroen min uten å spørre.
Verst av alt – jeg holdt kjeft. Det var minste motstands vei.
Og det er så urettferdig – at jeg skal holde kjeft om noe som har vært ubehagelig hele livet, bare for at jeg selv ønsker å passe inn i det som er like mye mitt fødeland, som ditt.
Vi har også en lang vei å gå i verdens rikeste land
Så skjedde det igjen i USA for et par uker siden. Et meningsløst drap på en ubevæpnet svart mann. Flere her i Norge stod opp mot en grusom urett som herjer i et land som mange nordmenn ser ned på, med sin måte å utøve lov og orden.
Da kunne jeg ikke holde kjeft lenger.
Vi har også en lang vei å gå, her i verdens beste land å leve i.
Jeg fortalte derfor en brøkdel av mine opplevelser av diskriminering og forskjellsbehandling fra konkrete møter med tollvesen og politi her i Trondheim til for eksempel Adressevisen.
Etter oppslaget fikk jeg en klam beklagelse og bortforklaring fra tollsjefen på Værnes lufthavn.
Den svei.
Men enda verre var tilbakemeldingen fra seksjonslederen for forebyggende og patrulje i Trondheimspolitiet, som svarte:
«Vi har ingen grunn til å tro at dette forekommer i Trondheim»
Noen trenger en kraftig «reality check»
Null diskriminering i Trondheimspolitiet? Da tror jeg han bør ta en telefon til hver eneste skole, arbeidsplass, fritidsklubb og idrettsforbundet i hele Norge for å dele sin magiske trylleformel.
Eventuelt bør han få seg en kraftig «reality check».
Hvis han faktisk fikk med seg det jeg sa, og velger å svare meg på den måten, så mener jeg at han lyver.
Men jeg er mest redd for at han ikke en gang lyttet til det jeg sa.
Jeg vil at dere skal lytte.
– Nå snakker jeg
En samtale starter med at noen snakker, men om ingen lytter, blir det ingen samtale.
Rasisme er ikke et nytt fenomen, og vi må ikke la oss lure av at det er «aktuelt» nå. For oss med melaninrik hud har det alltid vært aktuelt, dessverre.
Men nå snakker jeg, og du lytter.
Er det noe du ikke forstår, skal jeg svare deg så godt jeg kan. Sier du noe feil, skal jeg ikke angripe deg, men høre på deg og forklare hvorfor jeg synes noe ikke er greit.
Slik kan vi sammen, en gang for alle, komme oss videre fra en verden hvor forskjellsbehandling og rasisme definerer hvem av oss som er privilegerte eller ikke.
LES FLERE MENINGER:
