For 80 år siden reiste skipet MS «Donau» fra kaia i Oslo.
Om bord var 529 norske jøder. Kun 9 kom tilbake.
Under krigen mistet alle i det jødiske miljøet noen, og noen mistet alle. Det tok 70 år før Norge, med Jens Stoltenberg, beklaget deportasjonene og arrestasjonene som skjedde på norsk jord.
I dag er det rundt 1400 jøder i Norge. En av dem er Nadine Philipson (20), som venter i døråpningen til synagogen på St. Hanshaugen.
Hun vil gjerne oppklare noen misoppfatninger om hvordan det er å være ung jøde i 2022.
«Hæ, er du jødisk?»
Nadine har vokst opp i Oslo. For henne er det viktig å vise at det å være jøde, også betyr at du er en vanlig, norsk ungdom. Hun vil ta tilbake det å være jødisk, og ordet jøde, som ofte blir brukt i negativ sammenheng – som et skjellsord.
– Det er viktig for meg å kunne ta tilbake ordet og betydningen av det for meg. Jeg er stolt over å være jøde, sier hun etter at vi har tittet inn i synagogen.
I Trondheim møter P3.no tremenningen til Nadine. Jakob Golombek (22) sitter på en kaffebar rett ved et stort rødt, rundt bygg: Studentersamfundet.
Da Jakob var yngre, tenkte han ikke noe særlig over at han var jødisk.
– Jeg var jøde, og sånn var det, ikke noe big deal.
I fjor jobbet Jakob som jødisk veiviser, et opplegg for skolebesøk i regi av det mosaiske trossamfunn og OsloMet. I år har Nadine jobben, sammen med en annen.
– Vi setter ansikt på to norske jøder, sier Nadine. Mange har aldri møtt en jøde før, og innimellom kan de si: «Hæ, er du jødisk? Du ser jo ikke jødisk ut, og er helt vanlig!»
I møte med fordommene
Jobben som jødisk veiviser innebærer å reise rundt til videregående skoler i hele landet og oppfordre elevene til å delta i dialog.
De utfordrer dem på fordommene som finnes knyttet til både jøder og andre minoriteter. De diskuterer også diskriminering og rasisme i samfunnet. Det skal ikke virke som et langt foredrag eller være belærende – det skal engasjere.
– Vi pleier å si: «Ikke vær redd for politisk ukorrekte spørsmål, kom med dem!» forteller Nadine engasjert.
Før året med jobb gikk Nadine og Jakob på et program som gir kunnskap og innsikt i jødisk historie og jødedom, dialog og demokratisk brobygging. I tillegg var de på en lengre reise til Israel.
Målet er å forebygge antisemittisme og fordommer, og å skape mer åpenhet i samfunnet, forklarer Nadine.
– Vi viser oss frem og snakker om hvem vi er, sier Jakob.
Fordommene elever kan sitte inne med, kan være konspirasjonsteorier knyttet til penger, eller stereotypier til utseende. Nadine forteller at man ofte kan ha et syn på jøder som ultraortodokse, og at hun kanskje bryter med tanken mange har.
– Det er viktig at kulturelle forskjeller og likheter settes på dagsorden, og at unge får opp øynene for det – det beriker og er spennende, mener Nadine.
Reflektere over egne ideer
Mona Abdel-Fadil jobber som forsker på Holocaustsenteret i Oslo. Hun er også en av kuratorene til utstillingen «U/Synlig – hverdagsrasisme i Norge» på senteret.
Det kan virke som om fordommer er noe vi ikke kan være foruten, forklarer forskeren.
– Mennesker har et behov for å forenkle og kategorisere verden, det er vi født til å gjøre.
Men noen fordommer kan være sosialisert inn – de er lært. Dette kan være ting vi har hørt så mange ganger at vi tar dem for gitt, og holdningene gjør at vi setter folk i bås.
Selv om man ikke har som intensjon å spre en fordom om andre, kan man likevel altså gjøre det. Nøkkelen til å jobbe med egne fordommer er å være åpen for andre perspektiver, tror Mona.
– Det finnes selvfølgelig bøker, serier, til og med spill, som gjør at man blir mer åpen for andre måter å se verden på – men den viktigste egenskapen er å være åpen for å reflektere over seg selv og sine egne ideer, tror Mona.
Reddet av forsinket taxi
Norges historie under krigen er ikke bare gutta på skauen og krigsseilere. Alle norske jøder skulle nemlig deporteres vekk, sendes til konsentrasjonsleirer og gasses i hjel.
Det skjedde ved hjelp av den norske stat: det var norsk politi som banket på døra, slik det kommer frem i dokumentaren «Last: jøder».
På denne tiden bodde farmoren til Jakob og farfaren til Nadine i Markveien i Oslo. Besteforeldrene, Gerd og Charles, var søsken. I dag er det kun Gerd som lever.
Det var én avgjørende hendelse som skulle skille seg ut i oppveksten til Gerd og Charles: De kom for sent til skipet «Donau».
– Jeg tenker på det innimellom, det gjør jeg. Det er jo utrolig, men samtidig er det så mange andre tilfeldigheter, forteller Jakob om sin egen familiehistorie.
– Farmor skulle blitt 12, og jeg skulle ikke vært født.
Gerd og Charles flyktet til Sverige. Der oppholdt de seg, sammen med andre norske jøder som klarte å komme over grensen i skjul, frem til krigen var over.
Nadine forteller at mange av elevene de snakker med er sjokkert over å høre denne versjonen av Norge under krigen. For flere oppleves det som et motnarrativ, tror hun.
– Det er sterkt for meg å fortelle at jeg står her fordi familien min kom for sent til Donau.
Den norske jødeutryddelsen, historien om norsk politi og taxisjåfører som hentet alle med en stor rød «J» i passet, er ofte ukjent for elevene.
Se mer av historien til Gerd og Charles her!
Samtalen om Holocaust
Jakob forteller at han aldri har møtt på noen som fornekter holocaust. Fordommer og jødevitser har han hørt, men det er kun på sosiale medier det har dukket opp holocaustfornektelse.
– En gang iblant er det kommentarer på innlegg som ikke trenger å ha noe med det å gjøre i det hele tatt, sier Jakob.
Har du opplevd hets på internett fordi du er jødisk? Ta kontakt med P3s journalist!
Mona tror mye av hatet på nett skyldes mangel på forståelse:
– Det er noen som ikke forstår konsekvensen, og at det er ulovlig med direkte hatytringer.
Ikke alle forstår alvoret i det man sier. Det kan oppleves som en privat chat, heller enn et offentlig kommentarfelt, forklarer hun. Det er med andre ord ofte lite gjennomtenkt. Men det kan også være mennesker med en klar agenda.
– Min tolkning er at det også sitter aktører med en agenda om å spre hatytringer, de hopper på alle slags innlegg. Sosiale medier er godt egnet for følelsespolitikk, tror Mona.
Forskeren synes det er viktig å poengtere at selv om hatytringer og høyreradikale holdninger aldri har blitt helt borte, blir de heller ikke uimotsagt.
Hun mener vi må snakke om holocaust og Norges historie, for det er viktig å huske på hva som faktisk skjer hvis man slutter å gi slike ideer motstand.
– Rasistisk ideologi fører i ytterste konsekvens til en tankegang hvor man mener at noen har rett til å leve fordi de har menneskeverd, og hvor andre må drepes fordi de ikke har det, eller ikke en gang sees på som mennesker lenger.
Mer enn religion
Å være jødisk betyr ikke bare å være religiøs. For Jakob og Nadine innebærer det kanskje heller å tilbringe tid med familien på jødiske høytider, og å sette pris på fellesskapet de har fått gjennom det jødiske miljøet.
Den mest tradisjonelle «regelen» de to har, er at de ikke spiser svin.
– Jeg liker å tro på noe som er større enn meg selv, men det er ikke det som binder meg sterkest til jødedommen og det jødiske, forteller Nadine – som har en jødisk far og en mor som ikke er jødisk.
For begge to er det viktig å være aktiv i det jødiske miljøet. De deltar på jødiske fotballcuper, reiser med andre ungdommer fra menigheten, deltar på ettermiddagsundervisning og hjelper til i menigheten. Det er ikke kirken de går i, men synagogen.
– Det er viktig å bevare jødisk liv i Norge, mener Jakob. Dette er en av grunnene til at han ønsker å være aktiv i miljøet. I Trondheim har han en deltidsjobb på Jødisk museum.
Både Jakob og Nadine setter pris på alt det jødiske miljøet har gitt dem.
Men dette er bare én del av hvem de to er.
– Man er ikke bare én ting
På tross av historien til bestemoren, ønsker Jakob likevel ikke å bli sett på som et offer som følge av holocaust.
– Det er en balansegang å presentere og formidle om holocaust uten å få andre til å synes synd på deg, liksom.
Det ble viktig for han å presisere at de personlige historiene han fortalte, ikke var det som definerte han. For hva er det som definerer et menneske?
– Det er ikke én tilhørighet som definerer hvem jeg er. Det gjelder ikke bare meg, det gjelder jo sikkert deg også, sier Jakob.
Å snevre seg selv inn til kun én kategori er nemlig vanskelig for de fleste av oss, forklarer Mona. Hun har en tverrfaglig bakgrunn innenfor blant annet sosialantropologi og religionsstudier. Hun har også forsket på identitet og tilhørighet.
Å sette folk i bås
Særlig vanskelig er det hvis det man blir stemplet som, ikke stemmer overens med sin egen oppfatning av hvor eller hvem man tilhører, fortsetter Mona.
Å sette merkelapper på andre gjør at det plutselig er noen andre enn deg selv som bestemmer hvem du er, hva som er identiteten din, forklarer Mona. Du får derfor en tilskrevet identitet. Det er viktig at definisjonsmakten ligger hos en selv, ikke hos andre, fortsetter forskeren.
– Man tar en essens, en «random» del, og sier at dette er hovedidentiteten. Det dreier seg om feiltolkninger, sier Mona. Det er veldig få som bare har én ting som definerer dem, fortsetter hun.
Tilhørighet kan være til en nasjon eller en gruppe, men det kan også handle om at man finner et sted man kan slappe av, et sted man kan være seg selv, sier forskeren.
Du kan for eksempel finne tilhørighet i en hiphop-gruppe eller en synagoge, ofte begge deler samtidig, forteller hun.
Veiviseren er enig:
– Jeg er Nadine, og jeg er norsk og jødisk, og det går veldig fint an å være begge deler på en gang!
MER SOM DETTE:
