-
Sissel-Alice Refsdal (26) er journalist og programleder i NRK, for tiden i «Unormal». Hun har tidligere jobbet i «Newton» og NRK P3 og har videreutdanning i mangfoldsstudier.
Jeg har hatt vondt i magen i flere dager.
Egentlig har jeg det hver gang jeg eller andre utsettes for rasisme. Da blusser det opp igjen – et press på brystet, en følelse av å ikke få puste.
George Floyd var også en som til slutt ikke fikk puste.
Det er på tide å bruke stemmen.
Verst av alt er munnkurven
Jeg har vært aktivist i mange år, men de siste årene har jeg rett og slett ikke klart å bruke stemmen. Det har vært for vondt.
Å aktivt søke opp det som er urett, rope ut om hvorfor det er galt. Det er tungt, spesielt når du kan se deg selv i menneskene det gjelder.
Men jeg kan ikke tie lenger.
Særlig når det ikke er til å ta feil av, som med George Floyd og Ahmaud Arbery, og det likevel ikke er soleklart for alle at vi ikke har kommet lengre.
Det gjør vondt å se folk som ligner på deg bli utsatt for grov systemisk rasisme. Og verst av alt er munnkurven vi møtes med i etterkant: «Du kan ikke vite at det var rasistisk». «Ikke vær så hårsår».
Demonstrasjonene på 60-tallet i USA ble møtt med nettopp dette: At det var en barbarisk overreaksjon. Slik blir definisjonsmakten om hva som er greit og ikke lagt i hendene til nettopp folk som politimannen som tok livet av George Floyd.
Alle jeg kjenner med mørk hud, opplever rasisme
George Floyd har blitt et bilde på hvor ille det går når man ikke tar tak i den systemiske rasismen vi står overfor i vesten. Han og de utallige andre som har blitt drept av politiet i USA ene og alene på bakgrunn av hudfargen sin. Michel Foucault, en kjent sosiolog og filosof, sa nettopp dette.
Vi er ikke friere i dag, bare fordi vi ikke går med fysiske lenker rundt hendene. Og nettopp dette må vi huske, også her i Norge.
De nye lenkene er å bli fortalt at rasisme ikke finnes. At jeg ikke skjønner selv hva som er rasistisk når det skjer med meg. At n-ordet ikke er vondt ment.
Det er å ta definisjonsmakten for hva som er greit å kalle meg og ikke, når det er meg det handler om. Når hendelser ikke blir tatt på alvor eller sett for det det er av nettopp dem som opplever det, legitimeres holdningene som sprer hat.
Jeg og alle jeg kjenner med mørk hud, opplever rasisme. Jeg har selv blitt profila i butikken, hvor kassadama ropte at jeg skulle bli stående og at kameraene fulgte med. Jeg var én av rundt syv i butikken, og den eneste mørkhudede.
Jeg har nesten blitt banket opp på byen fordi jeg nektet å si hvor jeg egentlig kommer fra.
Jeg har blitt kalt n-ordet, og fått beskjed om å komme meg tilbake dit jeg kommer fra. Man skulle kanskje tro at disse tydelige rasistiske hendelsene er de verste. Men her kommer det systemiske inn: Det oppleves verre for meg å møte fordommer og ignoranse i hverdagen av folk som mener det godt.
Det er systemisk
Rasisme er ikke en personlig egenskap. Rasisme er alltid systemisk.
Selv om det gjør vondt å bli kalt n-ordet til ansiktet mitt, og å få beskjed om å «dra tilbake dit jeg kommer fra», er det ikke disse tingene som har vært vanskeligst å takle.
Disse holdningene kan avskrives til denne ene personen. Og jeg kan som oftest velge å aldri ha noe mer å gjøre med denne personen igjen – selv om det noen ganger er fra familie og venner også, som gjør det enda vanskeligere. Men hadde det handlet om de rasistiske holdningene til denne ene politimannen som tok livet av George Floyd, hadde vi ikke sett protestene vi ser i dag.
Den systemiske rasismen ligger nemlig i å få noen til å føle seg utenfor samfunnet.
At man aldri får høre til, og stadig må kjempe for å bevise at man er like god som majoriteten.
Det er å bli snakket engelsk til før jeg har åpnet munnen, det er å bli spurt hvor jeg egentlig kommer fra hver gang jeg møter nye mennesker og allerede har fortalt at jeg er fra Vestlandet, det er å få kommentarer om hvor bra norsken min er.
Dette er en fremmedgjøring som skaper en distanse mellom majoritet og minoritet.
Det gjør det altså lettere å tenke «de er ikke som oss».
Systemet er ikke lett å se
Én ting er å mene godt. En annen ting er å faktisk lytte.
Når du spør meg om hvor jeg egentlig er fra, så er det kanskje fordi du er oppriktig interessert i personen jeg er. Men vi kommer ikke unna det faktum at jeg da er nødt til å forsvare min norskhet for deg. Du spør derimot ikke min hvite venninne fra England, enda hun har snakket gebrokkent norsk og jeg ikke har det.
Poenget mitt er at alle disse tingene henger sammen. Samfunnsstrukturene vi lever i, bygger opp under og legitimerer hva som skjedde med George Floyd.
Det føles kanskje håpløst. Systemet er ikke lett å se og heller ikke lett å endre.
Så hva kan man gjøre?
Nå må folk lytte
Min oppfordring er å lytte til medmenneskene dine. Les deg opp. Ikke aksepter mangel på kunnskap som unnskyldning for rasistiske holdninger.
Og ikke krev eller forvent at det skal forklares for deg av de som utsettes for dette. Dette er veldig vondt og vi er i sorg.
Men vi trenger at de med privilegiene blir med og kjemper for at samfunnet vi lever i skal bli trygt og godt for alle.
Jeg håper vi kan bli flinkere på å lytte til hverandre – faktisk lytte. De rasistiske strukturene vi kjemper for å oppløse, er strukturer som også består av hverdagsrasisme og motstanden eller stillheten som følger. Alt henger sammen.
Så la oss ikke ta lett på det.
Og la oss ikke glemme hvor galt det kan gå.
Jeg har vært forsiktig med å si «Black lives matter» tidligere. Jeg har ikke villet virke hysterisk. Jeg har ikke villet støte noen. I dag sier jeg det høyt og tydelig.
LES FLERE MENINGER:
