− Du har alltid vært veldig snill, en som bryr seg om andre mennesker. Jeg tror det var det som redda deg da du først havna utpå.
Janne Hansen ser bort på sønnen sin. Hun kaller ham fortsatt for Per, selv om han heter Yousef nå. Av og til glemmer hun seg og sier Yousef likevel, for hun har blitt så vant til det nye navnet. Egentlig er det ikke spesielt nytt lenger, heller. I februar er det åtte år siden Per satt ved middagsbordet hjemme på Nøtterøy og fortalte at han hadde konvertert til islam, helt uten forvarsel.
− Vi hylte og grein om hverandre, sier Janne.
LES OGSÅ: Ut av Ekkokammeret
Stemmen hennes er sår. Sønnens konvertering var ingen gladnyhet for hverken henne eller mannen hennes, John Bartho. Begge to er kristne, og i utgangspunktet tenkte de at Per ikke trodde på noe som helst. At han var ateist.
− Dessuten hadde vi jo en oppfatning av hva islam var, ut fra det vi hadde lest i avisene, sier John Bartho.
− Så… egentlig ble jeg ganske redd.
Konvertitten fra Nøtterøy
I april gjennomførte P3-reporter Ludvig Løkholm Lewin (34) et helt spesielt prosjekt: Han gikk gjennom en klassisk radikaliseringsprosess, uten å fortelle det til noen. Islamfiendtlige holdninger snek seg fram, og det tok ikke lang tid før Ludvigs familie og kolleger reagerte på forandringene.
Mye av det samme skjedde da Per Bartho Hansen valgte å bli Yousef Bartho Assidiq. Det var slett ingen impulsiv handling: Før han reiste inn til Rabitamoskeen i Oslo for å konvertere, hadde han studert og vurdert islam som religion i flere år. Det var bare ingen som visste om det. Dette skulle nemlig være hans valg, ingen andres.
− Jeg følte at jeg trengte en salgs regelbok, eller en bruksanvisning for hvordan jeg skulle være som menneske. Og det fant jeg i islam. «Hvis jeg følger disse reglene, blir jeg et godt menneske», tenkte jeg. Det ga mening, sier Yousef.
– Det var liksom så mange som skulle mene noe om det.
Som liten fikk han diagnosene ADHD og Aspergers syndrom. I flere år var Yousef så full av energi at han ofte sov i bare 20 minutter om gangen. Da han fikk sin første tohjulssykkel, tok han den med seg inn i huset og spant rundt og rundt på stuegulvet. Det var jo mye morsommere enn å sykle ute.
− Mamma og pappa var nok ikke så veldig strenge. Men de ga meg gode verdier – som å alltid stille opp for andre, sier Yousef.
Han har en forelder på hver sin side. Familien sitter tett inntil hverandre på en hagebenk, rett utenfor leiligheten til Yousef på Holmlia. I morgen skal de reise på ferie sammen, alle tre. For sju år siden, like etter Yousefs konvertering, var ikke stemningen like hjertelig.
− Det var liksom så veldig mange som skulle mene noe om det, sier Janne.
Den nybakte muslimen på Nøtterøy blir fort et hett tema i lokalmiljøet – og det er slett ikke alle som lar seg begeistre. Janne og John Bartho synes også at det er tungt å akseptere sønnens valg. Istedenfor å sette seg ned for å snakke om det, slik de kanskje burde, setter de hardt mot hardt.
− Diagnosene til Per gjorde at det ble ekstra vanskelig for oss – vi var redde for at noen utnyttet og lurte ham. Derfor ble vi kjempeharde, helt motsatt av det vi burde vært. Vi holdt på å dytte ham rett ut i noe, sier Janne.
− Det var jo faktisk det dere gjorde, konstaterer Yousef.
Én uke etter konverteringen drar han inn til Oslo for å være med på en ungdomssamling i regi av moskeen. Der møter han en ung muslim ved navn Mohyeldeen Mohammad – senere kjent som et profilert medlem av den ekstreme gruppa Profetens Ummah.
En ny, god venn
Motstanden rundt konverteringen til Yousef, både fra foreldrene og alle andre, har gjort ham usikker og frustrert. Det føles litt som om hele verden er imot ham. Da Yousef treffer Mohyeldeen, forteller han om det han hadde opplevd den siste uka – og blir møtt med forståelse og støtte.
− Mohyeldeen satte erfaringene mine i et større perspektiv, og fortalte at kristendommen er i krig med islam. Han påpekte at foreldrene mine prøvde å få meg vekk fra islam, og jeg falt veldig for det han sa. Det var enklere å tro på disse konspirasjonsteoriene enn å være redd og forvirra, sier Yousef.
Mohyeldeen blir en av hans nærmeste venner de neste månedene. Hjemme på Nøtterøy sitter John Bartho og Janne, uvitende om sønnens nye miljø. Likevel er det ingen tvil om at noe har forandret seg. Yousef likner mindre og mindre på seg selv.
– Det var enklere å tro på Mohyeldeen enn å være redd og forvirra.
− Vi merka at det skjedde noe med ham. Han ble plutselig så negativ til alt som foregikk i Vesten, særlig i USA, og det hadde han aldri vært før. Også ble han veldig sinna, sier Janne.
Både hun og John Bartho prøver å snakke med Yousef. Det samme gjør Yousefs bestefar, tanten hans, andre venner og bekjente. Psykiateren som har fulgt ham over flere år, blir også involvert. Det hjelper ikke. Yousef vil ikke høre på noen, alle argumenter blir avfeid og overhørt. Han står på sitt, uansett. Og hatet mot Vesten blir bare sterkere.
− Vi ble jo mer og mer bekymra. Han hadde fått noen holdninger som ikke hang på greip. «Det finnes mennesker som fortjener å dø», sa han en gang – og det overraska meg veldig, sier John Bartho.
− Men jeg innså for seint hvor langt det faktisk hadde gått.
Vendepunktet på Universitetsplassen
Onsdag 3. februar 2010, nesten et år etter at Yousefs konvertering, trykker Dagbladet flere karikaturtegninger av profeten Muhammed. Tegningene framstiller Muhammed som en gris, noe som vekker sterke reaksjoner i det muslimske miljøet – også i Yousefs gjeng.
− Vi møttes hjemme hos Arfan Bhatti for å snakke om hva vi burde gjøre. «Det eneste som vil fungere, er om vi stormer Dagbladet og kutter hodet av redaktøren», sa en av de andre. Jeg så på ham at han mente det han sa, at dette var noe han ville, forteller Yousef.
− Da ble jeg litt skremt. Det var nok første gangen.
Men da gruppa bestemmer seg for å holde en demonstrasjon istedenfor, prøver Yousef å dytte vekk den ekle følelsen i magen. Han skal holde tale under samlingen på Universitetsplassen, og dette krever både tid og oppmerksomhet. Da demonstrasjonsdagen kommer, er Janne blant dem som møter opp for å høre på. Hun stiller seg helt foran, slik at hun kan se sønnen sin i øynene når han snakker. Hun ser hvor nervøs han er. Hendene til Yousef skjelver så mye at manuset rister.
− Du som aldri har klart å si noe foran klassekameratene dine en gang, sier Janne stille.
Mohyeldeen Mohammad skal også holde et innlegg denne ettermiddagen, og han er tydelig sinna der han står. Når skal norske myndigheter og mediene forstå alvoret i situasjonen, spør han. «Kanskje ikke før det er for sent? Kanskje ikke før en 11. september eller 7. juli på norsk jord?».
− Jeg skjønte jo at det var en terrortrussel. Og at jeg, som medarrangør og taler, kom til å bli spurt om hva jeg syntes om det, sier Yousef.
Der og da, mens Mohyeldeen fortsetter å tale til forsamlingen, prøver Yousef å finne ut hva han skal gjøre. Hvis han stiller seg bak bestevennens utsagn, vil foreldrene reagerer kraftig, tenker han. Kanskje dette blir den siste dråpen, det som gjør at de gir ham opp fullstendig.
− Men hvis jeg viste motstand til det Mohyeldeen hadde sagt, ville jeg også miste gruppa jeg var en del av. Og de hadde vært der for meg det siste året, støtta meg mens jeg hadde det som verst, mens jeg var på mitt mest sårbare. Samtidig hadde familien min vært der for meg hele livet, sier Yousef.
− Og det føltes ikke riktig å støtte Mohyeldeen. Jeg skjønte at jeg måtte ut.
Den nye hverdagen
Yousef, John Bartho og Janne snakker ordentlig sammen den kvelden, for første gang på lenge. De blir enige om å stå sammen som en familie, selv om de har forskjellig tro. Dagen etter må Yousef fortelle Mohyeldeen at han ikke kommer til å være en del av gjengen lenger.
− Han viste egentlig ganske stor forståelse for valget mitt, for han hadde merka at jeg reagerte på enkelte ting – som voldsbruken, for eksempel. Vi ble enige om at vi skulle prøve å holde kontakten framover, men det gikk ikke særlig bra.
Etter å ha brutt med miljøet får Yousef et behov for å fortelle andre om det. Han snakker med media flere ganger, og går aktivt inn for å sverte miljøet han har vært en del av. De som tidligere har vært hans nærmeste venner, blir nå kalt for ekstremister.
− Det var ikke særlig populært, akkurat. Jeg gjorde jo livet surt for dem. Det har vært folk på døra mi med balltre, og vi har fått mange trusler, sier Yousef.
I dag jobber han med liknende problemstillinger hver eneste dag. JustUnity, en organisasjon som jobber aktivt mot radikalisering og ekstremisme, ble stiftet i fjor. Yousef har møtt mange ungdommer som har vært i samme situasjon som ham selv. Ungdommer som har vært sinte, redde og ensomme – og som ikke har noen støtte rundt seg lenger. Selv er han sikker på at John Bartho og Janne er en av de viktigste grunnene til at han selv klarte å gi slipp på det ekstreme miljøet.
– Det har vært folk på døra mi med balltre.
− Jeg tror livet mitt hadde vært ganske annerledes hvis jeg ikke hadde hatt dem. Jeg kunne fort ha blitt IS-kriger, tror jeg. Eller gjort noe annet dumt. Jeg håper jo at jeg ville stoppet opp et sted på veien, selv uten mamma og pappa, men… det er vanskelig å si.
Foreldrene hans er ikke redde for islam lenger, tross alt som har skjedd. De har sett hvor mye godt religionen har gjort for sønnen deres. Han er mye roligere enn han var før han konverterte, forteller Janne. Mannen hennes er enig.
− Jeg er veldig stolt av det han gjør, hva han har fått til. Han er blitt så voksen. Og han er utrolig god til det han driver med, sier han.
John Bartho smiler.
− Han er mye smartere enn det jeg er.
