Blant konstellasjonene som har sett dagens lys på LIPA-campusen hører den norsk-engelske kvartetten Carnival Kids til blant de mest hardtslående og målrettede. I en norsk offentlighet der rocken generelt befinner seg et stykke unna toppformen, og reelle utfordrere til Kvelertak glimrer med sitt fravær, er det alene nok til å pirre nysgjerrigheten til de som måtte interessere seg for sånt.
Bandet utmerket seg med et av de sterkeste refrengene i fjorårets Urørtfinale («What To Do When Awake Within A Dream»), men med denne platedebuten – produsert av Bill Stevenson (Descendents, Black Flag) – har de skrudd det hele et hakk opp. Ikke minst gjelder det samspillet, med trommis Andreas Westhagen og gitarist Jethro Fox som en sammenvevd og ofte gnistrende spydspiss.
While The World Keeps Ending åpner med det øsende tospannet “Lateral Living” og «Empires», som begge – tross en håndfull lekre finesser strødd utover – tydelig peker på Carnival Kids’ hovedproblem: Låtene mangler den melodiske egenrådigheten som kreves for å kile gjenhørstrangen.
Majoriteten av sangene følger samme oppskrift: Et funksjonelt, men nokså anonymt vers avløses av et mer melodiøst og forsøksvis storslått refreng, med post-hardcore-ornamentering i form av kontante brekk og dissonante gitar plassert her og der.
«Here They Have Guns»:
http://youtu.be/JLIHIfwETsM
Effekten oppleves nøytraliserende – det blir verken desperat nok til å ryste de indre organer eller fengende nok til å klore seg fast i hjernebark og hitlister.
Flere av låtene er dog mulig å høre for seg på radioen – ved siden av singlene «Here They Have Guns» og «Lateral Living» utpeker særlig «Time & Method» og «The Future Is Mine» seg som potensielt allsangbare. I tillegg er det noe befriende ved bandets utadvendte uttrykk; dette er musikk som ønsker å bety noe for mange. Men først bør de vel bety mye for noen, og der har Carnival Kids fortsatt en vei å gå.
Marius Asp
