«I planned to put on my clown make-up, because I’m so happy to be here, but instead I out on my Marilyn Monroe-dead playdoll make up», proklamerte Chan Marshall, kjent som Cat Power, fra scenen halvveis ute i Øya-settet. Omtrent dét nivået av fjernhet holdt hun seg på gjennom hele konserten på Øyas andre dag.
41-åringen skapte et av fjorårets sterkeste album med Sun, men makter ikke å overføre den gripende stemningen på albumet til liveformatet. Åpningslåta, nydelige «The Greatest» fra det soul-inspirerte albumet med samme navn fra 2006, tar seg riktignok opp til et massivt nivå med buldrende trommer og en foruroligende stemning etter en slapp start, men både energi- og kvalitetsnivået daler kjapt etter den og «Cherokee».
Cat Power er kjent for uforutsigbar oppførsel under konsertene sine, og skal ha slitt med nervene i perioder. Også denne kvelden fremstår hun nervøs (og langt fra edru), der hun konstant fikler med mikrofonledningen eller bukselomma si. Samtidig er hun ydmyk, og virker helhjertet når hun takker folk for å komme. Men den slående kraften mye av materialet hennes besitter, er langt borte.
Les: Alt fra Øya
Konserten forløper, med et par unntak, ganske kjedelig. Alt flyter avgårde; bandet virker ufokusert og likegyldig, hovedpersonen sliter med å nå gjennom og står igjen som fraværende. Hun sliter tydelig med lyden, og forsøkene på å kommunisere med lydmann og band går utover syngingen, som ofte blir utydelig og halvveis.
I utgangspunktet gode låter, som «Manhattan», «369» og coveren av The Birthday’s Party dystre «Shivers» forsvinner alle i en lite givende grøt. Cat Power synger godt innimellom, og når hun avslutter med nydelige (og i Middelalderparken selvskrevne) «Ruins», skjer det noe. Her minner hun de som fremdeles henger foran Enga-scenen om hvilken fantastisk artist hun egentlig er. Både stemmen, karismaen og energien er plutselig på plass – men da er det allerede for sent.
Trine Aandahl
