Kine (27) bor i Norges eldste kollektiv

Kine Heines (27) bor i Bergsligata 13 – et bofellesskap som har eksistert i over 50 år på Ila i Trondheim. Den yngste hun bor med, er 3 år gammel, og den eldste er 65 år. De er 22 mennesker fordelt på tre etasjer. De spiser middag sammen, har felles vaskerutiner og dugnader.

Sammen utgjør de Norges eldste kollektiv.

– Jeg har alltid syntes at det positive ved å bo i kollektiv veier opp for nedturene, forteller Kine.

Kine sitter ved et trebord på et hvitt kjøkken. Hun har halvlangt mørkebrunt hår, blå genser og gullsmykke rundt halsen. Hun smiler og ser til venstre. Foran henne står en mummikopp.

Her ringes det inn til middag

Kine tar oss med inn på tekjøkkenet, en lun krok med tremøbler, papirstjerner som henger i en snor langs veggen og utsikt til en bakgård med plantekasser. Te og kaffe står stablet i hyllen på veggen.

– Det er litt trangt her.

Frokost og kveldsmat spises i dette rommet. Kine og samboeren hennes, Stian, deler tekjøkkenet med en annen. Det samme med badet. Slik er hele huset bygget opp – to husstander per fellesareal.

– Da jeg møtte Stian og han fortalte om hvor han bodde, tenkte jeg: «Wow, finnes det her?»

Nå har hun vært en del av kollektivet i ett og et halvt år.

Middagen spiser de et annet sted i huset. Halv seks, hver dag, ringes det i en bjelle.

Bildet viser et stort, hvitt og noe retropreget kjøkken med tredetaljer. På benken og ved siden av vaksen står masse kasseroller og annen oppvask til tørk. I bakgrunnen er det hvite fliser, med innslag av orange og svart.

– Vi har et felleskjøkken som er ganske stort, nesten som et industrikjøkken, hvor man kan lage mat til hele kollektivet. Å lage middag går på rundgang mellom alle de voksne. Du lager mat cirka en gang hver tredje uke, og så kommer man til dekket bord alle de andre dagene, forteller Kine.

Dette gjelder alle dager i uka unntatt lørdag, hvor folk kan gjøre som de vil med middag. På søndager skal det være dessert og litt ekstra kos.

P3.no er på besøk på en fredag, og som i mange kollektiv landet rundt står taco på menyen.

Et langt, stort spisebord er fokus for bildet. Bordet er ikledd en rød duk og har hvite detaljer, med elleve svarte stoler rundt. I bakgrunnen henger et veggteppe. Det står planter rundt omkring, og rommet har tregulv. Det henger rester av bursdag eller annen slags festpynt fra en tråd i taket. Kine er avbildet til venstre, hun ser på noe utenfor bildet.

Mer privatliv enn folk tror

Vi drikker kaffe på tekjøkkenet mens Kine forteller at hun tidligere har bodd i både klassiske studentkollektiv, og i hybelleilighet for én. Men eneboerlivet var ikke noe for henne:

– Jeg var på telefonen og snakket med folk hele tiden. Det var ganske ensomt å bo alene.

Er du en del av Bergsligata 13, eier du enten en toromsleilighet eller en treromsleilighet, eller så leier du en hybel. Sammen eier beboerne bygården de bor i. Stian eier leiligheten, som består av en stue og et soverom, og Kine leier av ham. Da er de to rommene bare deres, mens resten er fellesarealer.

– Å bo som dette er mer privat enn folk sikkert tror. Hvis du går inn til deg og lukker døra, er det ingen som kommer inn. Det er din «space».

Plutselig titter det et hode inn. Det er vafler på gang, og nå er det en som vil låne vaffeljern.

– Vi har et gammelt bestemorsjern, men det funker. Det blir gode vafler, sier Kine til vaffelmakeren, som takker.

En stor hvit IKEA hylle fylt til randen av brettspill er motivet for dette bildet. Kine står ved siden av, og kikker på noe utenfor bildet. Hun smiler bredt og virker glad, og holder hendene i bukselommene. — DELEGLEDE: Her er spill nok til hele huset.

Med vaffelgjesten kommer noen av de åpenbare fordelene som Kine trekker frem ved å bo mange sammen, til syne: å redusere klimaavtrykket sitt, dele på ting og eie mindre.

Kullsyremaskin med mening

Vaffelgjesten forsvinner ut i gangen. Der hviler det en eim av blåskjell, som vitner om en av middagene som ble inntatt uka før vi kom på besøk.

En lang hvitmalt gang med fire synlige tredører er avbildet. Langs den ene veggen står det stablet bøker, en pappeske og noe annet rot. På det ene dørhåndtaket henger et handlenett.

Blåskjellene er en av mange tusen middager som har blitt delt innenfor husets vegger gjennom tidens løp.

– Kollektivet har levd en lang historie. Det har vært her siden 1972, vi hadde femtiårsjubileum i fjor.

Å flytte inn med kjente, bekjente og fremmede i alle aldersgrupper var en vanlig boform på 1970-tallet.

Bergsligata ble bygget i en tid da intensjonen med bofellesskap var å bryte med kjernefamiliemønsteret som dominerende boform. Levemåten med felles måltider og barnepass som gikk på rundgang var basert på ideen om at man kunne frigjøre tid fra huslige plikter til å gjøre hva man ville: treffe venner, dyrke hobbyer og være politisk aktiv.

En sosialistisk idé lå til grunn, en tanke om å hjelpe hverandre.

Alle klipp: NRK. Video redigert av Herman Falck How, NRK P3.

På tekjøkkenet har vi blitt flere. Naboen kommer innom for å lage seg en kopp te.

Hun kan fortelle at det finnes flere versjoner av historien om hvordan kollektivet i Bergsligata oppstod.

En vennegjeng gikk sammen for å kjøpe opp bygården, heter det i en variant. En gjeng kommunister, heter det i en annen. Det er kanskje ikke så viktig.

Kine og naboen hennes er tydelige på at det politiske bakteppet for å bo her var tydeligere før. Da flyttet folk gjerne inn som en kampsak. For de fleste er det ikke slik lenger.

Kine er i fokus. Med brunt, bølgete og halvlangt hår. Hun smiler, men kikker til høyre for kamera. Ikledd svarte bukser, blå genser og et smykke.

En kullsyremaskin som ligner en rominstallasjon står på kjøkkenbenken og minner om samfunnsutviklingen som har skjedd siden 1970-tallet.

Den er svenskprodusert og ble kjøpt som julegave til noen som ikke ville eie noe fra Israel – hvor de største produsentene av kullsyremaskiner holder til. Kullsyremaskinen stadfester også at noen ting forblir det samme.

– Det er jo et politisk fundament her, som gjør at kollektivet tiltrekker seg folk som stemmer på venstresiden av det politiske spekteret. Naturlig nok, sier Kine.

Billigere boalternativ

At Bergsligata skal være et billigere boalternativ, er en del av nettopp dette politiske fundamentet:

– Vi har fastprissystem på boliger her. Det vil si at prisen på en bolig ikke er markedsstyrt, den er styrt av alle som bor her. En gang i måneden har vi husmøter, hvor vi bestemmer små og store ting som er viktige for fellesskapet. Hva prisen på en leilighet skal være, er blant avgjørelsene som er tatt der, forklarer Kine.

Da naboen til Kine og Stian flyttet inn for litt under et år siden, betalte hun litt under en million for toromsleiligheten hun eier nå.

– Det er ikke så mange plasser du får en leilighet til den prisen. Det er nok en del som ønsker seg hit på økonomisk grunnlag også, sier Kine.

Kine står i stua, inntil en mørk trekommode, og peker på en korktavle. Den har ulike lapper på seg med for eksempel informasjon om når kollektivet har dugnad. I bakgrunnen er det et vindu som slipper inn lyset, en plante i vinduskarmen og hvite gardiner. — KORKTAVLE: Med så mange samboere kan det være greit å holde styr på hvem som kommer til middag og når neste dugnad er.

Livssituasjonene til beboerne i Bergsligata er veldig ulike. Den yngste går i barnehagen, og den eldste nærmer seg pensjonsalder. Noen har flyttet til etter samlivsbrudd. Andre har bodd her i nesten like mange år som Kine har levd. Til sammen er de 22 stykker, men flest er det av beboere i 40-årene.

Yrkene er like mangfoldige som menneskene som bor her: bibliotekar, treverksarbeider, kostymemaker. En jobber på NTNU, en annen i fylkeskommunen. En er kunstner, en annen er lærer.

– Det er mange kreative sjeler, og mange jobber kreativt i A4-jobber. Hvis du er enslig eller har et kreativt yrke, så går det ikke av seg selv økonomisk bestandig. Jeg tror kollektivet gir muligheter for en del folk som ikke hadde hatt mulighet ellers, sier Kine.

En tegning av bygården kollektivet ligger i, befinner seg oppå en duk som er orange med hvite blomster. — SKISSE: Når P3.no er på besøk, er en av beboerne i Bergsligata 13 i gang med å tegne kollektivet.

Et sted å bli sett

Når kalenderen nå viser 2023, bor det seks stykker under 18 år i Bergsligata 13.

– Mange av ungene har så godt som vokst opp i kollektivet her, mens andre bor halvt her og halvt et annet sted. Jeg tror det er veldig gøy for dem å bo her, særlig for disse syv- og åtteåringene som er så tette, for de har alltid noen å leke med.

Ungene skaper liv i huset, synes Kine. Men hun forteller at hun får ulike reaksjoner fra folk når hun beskriver hvordan hun bor:

– Folk blir veldig sånn: «Men er alle ungene inne hos deg hele tiden?» Og jeg bare: «Nei? Jeg har jo lukket døren?» Du kan si til dem «gå hjem til deg selv». Det er ikke noe problem. De kommer ikke inn. Jeg synes det er veldig koselig å bo her.

Nærbilde av et legoprosjekt spredd utover et tregulv, og mengdevis av brettspill stablet i en hvit hylle.

Hvis du vil være sosial i Bergsligata, har du alltid noen å huke tak i, samme hvilken aldersgruppe du tilhører. Likevel er det ikke bare et hjem for ekstroverte, understreker Kine. Hun tror at terskelen for å oppsøke andre blir lavere i en boform som deres, spesielt for de introverte.

Så fort noen setter seg ned i fellesarealene med for eksempel et syprosjekt, slår andre seg ned òg. Det er bare å traske rundt et hjørne, så finner man noen å drikke kaffe med.

– Jeg tror det er sunt for mange òg, det å bli sett.

Sløydbenkene er i fokus, ulike hobbyartikler i kasser står oppå benkene. I bakgrunnen viser hyller, og ulike materialer står lent inn mot veggen. — HOBBYVENNLIG: I kjelleren har de et verksted som alle kan bruke.

For hele huset er fellesmiddagene et daglig møtepunkt. Ellers er de delt inn i grupper med ulike ansvarsområder; mens noen handler mat, fører andre regnskap over handlingen. Selv om de har jevnlige dugnader, har de også en egen gruppe som gjør vedlikeholdsarbeid.

I det daglige foregår sosiale ting gjerne etasjevis. Derfor er godt naboskap en forutsetning for trivsel, mener Kine.

Krangler om det andre kollektiv krangler om

Å bo så tett med mennesker i så ulike livssituasjoner kommer ikke uten utfordringer.

– Det er ikke konfliktløst å bo på en sånn her måte. Det kan være høy temperatur noen ganger, sier Kine og legger til:

– Vi er veldig forskjellige på hva vi føler at vi trenger.

Trivselen kan gå opp og ned, selv for dem som er veldig glad i å omgås mange mennesker. Og som i alle andre kollektiv, kan ulik standard på vasking og rydding føre til diskusjoner, forteller Kine.

Detaljbilde av trehyller med diverse vaskeartikler som grønnsåpe, Lano og tørkepapir. Hyllene har små orange merkelapper hvor det står "felles" skrevet på med kulepenn.

En annen kilde til konflikt kan være å skulle endre på ting som har vært statisk siden kollektivet ble grunnlagt. Derfor er beboerne i Bergsligata så opptatt av å snakke sammen:

– Jeg tror også at når man bor så tett, så evner man å løse det, fordi man må. Man kan ikke gå i de trykka situasjonene for lenge heller.

Beboerne er opptatt av lik bestemmelsesrett, og at alles stemme er like mye verdt – selv de som leier.

– Å bo her er et fellesskapsprosjekt. Vi er avhengige av fellesskapet for at ting skal gå rundt.

Nærbilde av stabler med tørkepapir, med en postitlapp hvor det står "Til felles - kjøkken"

Hvorfor har akkurat Bergsligata overlevd?

Bofellesskap som dette var vanligere før. Hva er det som har gjort at akkurat dette kollektivet har klart seg, og blitt landets eldste?

– At man har klart å stå i endringsprosesser, er kanskje det som har gjort at kollektivet har overlevd, tror Kine.

Før eide man ikke tre rom alene, man hadde ett. Det var ikke lov med TV, skulle du se på noe, ble du tvunget til å være i fellesstua. Og skulle du ha ferie, måtte du søke om lov. Avgjørelsen om å bo i bofellesskap var mer et livsstilsvalg enn hva det er nå.

Kine står på kjøkkenet og kikker inn i kjøleskapet. Hånen har hun plassert på kjøleskapsdøren. Lyset fra kjøleskapet treffer henne i ansiktet.

Kine og naboen er samstemte – de tror ikke folk i dag hadde orket å bo et sted hvor det var slik over lengre tid.

Kollektivet har utviklet seg i takt med at folk flest sitt behov for privatliv har økt. Nå er det fritt fram for å kikke seg til firkantede øyne inne på rommet, og hører ikke alle middagsklokka når slaget slår halv seks, så har de en gruppechat på Messenger hvor beskjeden når ut – som i kollektiv flest.

Selv vet verken Kine eller naboen hennes hvor lenge de blir boende.

– Jeg tror ikke vi blir boende her for alltid. Jeg tar det litt dag for dag, sier Kine.

Men de to naboene er enige om en ting:

Å flytte inn et sted som Bergsligata med tanken om at man bare skal bo her midlertidig, er betydelig lettere enn det er å skulle flytte derfra.

Journalist: Ingvild Sørnes | Foto: Astri Aspen | Video: Herman Falck How