Kjenner du igjen disse artistene?

Sure blåsere traktert av utålmodige barnehender uten rytmisk sans. Loppemarked etter loppemarked, dugnader og dyre korpsturer.

Det er ingen tvil om at korpsmusikken har et frynsete rykte.

Men da musikkjournalist Egon Holstad kalte korpsmusikk for «en kulturell vederstyggelighet som terroriserer barn» i et humoristisk radioprogram i P2, gikk det litt for langt for mange i korpsmiljøet.

– Hadde det ikke vært for norsk korpsbevegelse, hadde vi ikke hatt musikere i verdensklasse i dette landet, skriver en i kommentarfeltet under saken på NRK Troms’ Facebook-side. Den påstanden måtte vi sjekke!

Fra kornett til pop-komet

Blant anerkjente musikere innen jazz og klassisk er det ikke uvanlig med korpsbakgrunn. Men også noen av våre største popartister har tatt sine første musikalske steg blant valthorn og tromboner.

Astrid S spilte fløyte i Rennebu Skolekorps, mens den nye kometen Amanda Tenfjord valgte seg kornetten.

– Jeg er dritglad i blåseinstrumenter, og bruker det fortsatt i mange av låtene mine, sier Tenfjord.

Det er et stykke fra det lokale 17. mai-toget til opptreden på Lindmo og turné med Highasakite, men musikerkarrieren startet som fem år gammel aspirant i Tennfjord Skolekorps.

– Det var der jeg lærte noter og hvordan bruke ulike stemmer, hvordan et instrument spiller bassen og et annet spiller melodien. Det har hatt veldig mye å si for hvordan jeg forstår musikk, sier Tenfjord.

Lurte seg inn i korpset

Da visesanger Pål Moddi Knutsen — best kjent som bare Moddi — var ni år, var det ingenting han ønsket mer enn å være med i korpset i hjembygda Senja. Men beskjeden var brutal: Han var for ung.

– Jeg var skikkelig sint. Jeg hadde så jævlig lyst til å være med, sier han.

Full av frustrasjon gikk han i boden, røsket løs en tromme fra farens trommesett og festet en tråd i den. Med trommen rundt halsen marsjerte han i grøfta ved siden av korpset på 17. mai. Da skjønte de at han ikke kunne holdes ute lenger.

Sykepleiere, lakseslaktere og barnehagetanter

For Moddi er ikke korps bare fortid. På 17. mai er han tilbake med trompeten der han startet.

Med i underkant av 8000 innbyggere, er rekrutteringen til korpset på Senja ustabil: Alt fra to til 30 melder seg hvert år.

I år så det lenge dårlig ut. Skulle man slippe å synge nasjonalsangen a cappella, så Moddi seg nødt til å gjøre et comeback.

Han forteller at korpset stort sett består av sykepleiere, lakseslaktere og barnehagetanter.

Det gjør at korpset ikke handler om det musikalske. Derimot er det en viktig fellesarena.

— Hele bygda samles vel fem ganger i løpet av et år, og på to eller tre av de anledningene spiller korpset, sier Moddi.

Blåst liv i Highasakite og Sondre Justad

— Det hadde vært spennende å gå gjennom norsk musikk for å se hva som hadde eksistert uten korps. Det er bakgrunnen til sinnssykt mange norske musikere, sier Kristoffer Lo.

Som tidligere medlem av Highasakite og blåser i bandene til blant andre Sondre Justad og Fay Wildhagen, er han kanskje en av Norges mest aktive musikere.

Ifølge ham selv har han spilt blåseinstrumenter på over 70 plateinnspillinger. Det hadde aldri skjedd om han ikke hadde begynt i Vestby skolekorps som åtteåring.

— Korpsmusikere får en teknisk forståelse i tidlig alder, og lærer seg å være åpne for alle slags instrumenter, sjangre og samarbeid, sier Lo. 

I likhet med Moddi, trekker han også fram samholdet som viktig: Følelsen av å få lov til å uttrykke seg selv og være annerledes, var avgjørende for at han ville satse på å bli så god som mulig.

— Hele min musikalske oppvekst har vært i korps. Det er hovedgrunnen til at jeg lever som profesjonell musiker nå, forteller Lo.

«One time at bandcamp»…

Medlemstatistikk fra Norges Musikkorps Forbund viser at korpsene hadde en liten oppgang i fjor, men at trenden har vært tydelig nedadgående siden starten av 2000-tallet.

Lo spekulerer i om det kan ha noe med «American Pie»-filmenes Michelle, som med sin «One time at bandcamp»-replikk, lagde en slags nerdete stereotyp av hva korpsmusikere er.

Han forteller at mange ser på tuba som et litt keitete og rart instrument, og at han derfor får forespørsler om å opptre som en slags klovnefigur. Det synes han er absurd.
 

 
Også Amanda Tenfjord har opplevd stigmaet: Etter hvert som hun kom i tenårene, opplevde hun at folk begynte å se ned på korpsgjengen.

– Jeg ble så irritert, det er jo bare en gjeng som spiller musikk sammen! Et band som spiller blåseinstrumenter og lager dritkul musikk. 

Nå skryter 22-åringen av korps så ofte hun kan, og skulle ønske hun fikk tid til å begynne igjen.

– Jeg har aldri forstått det nørdestempelet, så jeg prøver å motbevise det, sier Tenfjord. 

– Hvordan tror du stigmaet har oppstått?

– De er nok bare sjalu.