Frank Ocean er artisten som for alvor har revitalisert r&b-sjangeren og i fjor havnet på de aller fleste av årets topplister med albumet Channel Orange, et album som huser intet mindre enn fire radiohits. Han er også mannen som avbrøt sin enormt imøtesette konsert på Øyafestivalen etter fire låter, angivelig fordi han ble syk – og som via sosiale medier har fremstått både plaget og delt kryptiske meldinger. Med andre ord; det er ikke lett å vite hva man skal forvente før 25-åringen går på scenen på Hovefestivalen torsdag kveld.
Les: Alt fra Hove
En knapp halvtime etter varslet tid har stjernen fremdeles ikke vist seg, og uroen sprer seg. Men så er han der; hyllet inn i blå røyk, med et blikk som er både mystisk og dystert. Ikke et ord blir sagt, og en ny låt får æren av å åpne konserten som har sørget for et hopp i gjennomsnittsalder hos Hove-publikumet – som ikke tør å puste lettet ut før låt nummer to, «Novacane» fra miksteipen Nostalgia, Ultra (2011), er godt i gang. Låten sitter bra, Ocean høres råere og mørkere til sinns ut enn sist, men bak den noe blaserte og likegyldige holdningen kan vi også skimte en artist full av følelser, som sammen med backingbandet klarer å gjøre låta stemningsfull, om enn på annet vis enn i studioformat.
Det hardbarkede sitter i gjennom noen låter, selv om vi får kveldens første smil og takk allerede i låt nummer tre ut, «Songs for women». Flere av låtene gjøres i enklere, tøffere versjoner enn vi er vant til, med autotune og uten detaljrikdommen fra de innspilte versjonene. Det fungerer overraskende godt, og føles mektig – særlig når mørket samtidig senker seg over Tromøya.
Etterhvert som låtene går, erstattes det tøffe av det det vakre. Blåserpartiet i «Sierra Leone», den lavmælte versjonen av «Bad Religion», seksmannsbandets direkte smakfulle fremføring av «Monks» og den myke vokalen på «Forest Gump» er bare noen av bevisene på at Ocean fortjener genierklæringene det de siste årene har gått inflasjon i. Mannen er utvilsomt et av nåtidens dyktigste, mest innovative og rørende låtskrivere og musikere.
Det storslåtte eposet «Pyramids» låter villt bra live, og følges av a cappella og allsang på den korte versjonen av «Swim Good». Hovedpersonen veksler i uttrykk og stemninger med den største selvfølge og full kontroll. Vokalen er hele veien fantastisk; de lyse partiene av «Thinkin’ bout you» er intet mindre enn vidunderlige.
Underveis både smiler, takker og slengkysser Ocean publikum. Han er langt fra et fyrverkeri – men langt mer utadvendt enn det har vært nærliggende å forvente. Jo lengre ut i konserten vi kommer, jo mer lyser gleden gjennom hos hovedpersonen. Med en katalog som overgår mange langvarige karrierer etter kun to utgivelser er det kanskje ikke så rart, men desto tydeligere: Frank Ocean hører hjemme på de store scenene, og fortjener all oppmerksomhet og lovprising han kan få.
Trine Aandahl
