Den lettvinte og misvisende, men akk så klebrige merkelappen «Nashville’s most fucked-up country band» er forlengst moden for skraphaugen. Det løst sammensatte musikerkollektivet Lambchop, ledet an av den tidligere gulvleggeren Kurt Wagner, har snarere blitt et lysende eksempel på hvor inspirert det kan låte når soul, country, folk og pop får virke sammen, med det rette ambisjonsnivået – og evnen til å sette det ut i livet – på plass.
Bandet har selv beskrevet uttrykket på Mr. M, deres ellevte studioalbum, som «a psycho-Sinatra sound». Det er ikke helt på viddene; gjennomarbeidede og lekre strykerarrangementer tar relativt stor plass og gir det dempede utgangspunktet fra forgjengeren OH (Ohio) (2008) mer kjøtt på beinet.
Låtskrivingen oppleves også sprekere enn den har vært på en stund, med det elegante åpningssporet «If Not I’ll Just Die», det monumentalt nydelige nesten-tittelkuttet «Mr. Met» og tragikomiske «Buttons» som tre umiddelbare favoritter.
Kurt Wagner er som vanlig et ruvende omdreiningspunkt i dette universet, både som vokalist og tekstforfatter. Det er mulig å både høre og lese ham som en slags profan, slackervennlig Leonard Cohen, flasket opp på alternativ åttitallsrock, kunstteori og tegneserier framfor bibelen og Yeats.
Hans etterhvert svært begrensede stemme har med tiden blitt Lambchops viktigste våpen, og som lyriker spleiser han skakk livsvisdom, absurde enlinjere og mørk humor på slående vis. Smatt på en tekstlinje som ”the wine tasted like sunshine in the basement”, for eksempel, eller “God made us rational/ thought made you stereo”, og fnis gjerne av en erkewagnersk perle som “There’s not much for you this summer/ I guess you’ll be the local bummer/ maybe find a job a job it won’t take /a genius not to do”.
Albumet er dedisert til bandets mangeårige venn og samarbeidspartner Vic Chesnutt, som forlot verden via en overdose tabletter i 2009. Det er likevel, tross enkelte passasjer det er lett å tolke som direkte henvisninger til tapet av kameraten (“you made me swear/ like used software/ I will not follow you”), ikke sorg som er grunntonen her, men snarere takknemmelighet over å være i live, over minnene og ikke minst kjærligheten, som Wagner aldri har adressert mer direkte enn på «Never My Love».
Det nakne, men vidunderlig myldrende mikrokosmoset Is A Woman (2003) og store, soulskinnende Nixon (1999) er trolig mer fornuftige startpunkter om ikke du skulle kjenne bandet fra før av. Og savnet etter Wagners stemme på to de instrumentalsporene «Gar» og (særlig) «Betty’s Overture» lugger litt. Men Mr. M viser med all tydelighet at Wagner & co. kan ha mange gode år foran seg. Jeg kommer til å høre mye på denne i tiden som kommer.
Marius Asp
