Jeg er langt fra ferdig med Poliças debutalbum fra i fjor, Give You The Ghost, som jeg mente (og fortsatt mener) var 2012s beste album. Det var derfor med like deler forventning og frykt jeg gikk løs på Minneapoliskvintettens Shulamith.
Gruppen, som er ledet an av vokalist Channy Leaneagh og produsent Ryan Olson, skapte med debuten et helt unikt sound der de med skitten synth blandet rock, R&B og electropop toppet med gjennomgående bruk av Auto-Tune på Leaneaghs stemme.
Med Shulamith viderefører de det kjølige og spennende musikalske uttrykket fra Give You The Ghost. Men det nye materialet vier mer plass til de to trommeslagerne og (spesielt) bassist Chris Bierden, som virkelig får skinne. Uttrykket oppfattes mer organisk, mer dynamisk og mer hardtslående, samtidig som det også krever mer av lytteren. Der hvor debuten for meg var kjærlighet ved første lytt, bruker Shulamith lengre tid på å komme under huden.
Tittelen er en hyllest til aktivisten Shulamith Firestone, en av pionérene bak den radikale feminismen. Firestone, som døde i fjor, blir av Leaneagh beskrevet som hennes muse og mentor fra graven. Og det er også det å være kvinne som blir tatt opp tematisk med en forfriskende direkthet gjennom de tolv sporene.
Det er ikke alltid lett å fange opp tekst når Leaneagh synger, uten at det tar vekk opplevelsen fra musikken – vokalen hennes er like mye et instrument. Men når man først får tak i tekstlinjer som «I don’t like when you tell the boys that I’m your girl/Wear me round like a lucky charm with plastic pearls» («So Leave») og «I don’t need a man/All that he does I can, I can» («I Need $»), føles det hele desto viktigere. Spesielt i en tid hvor denne tematikken blir overdøvet av tunge og twerk.
Shulamith er en uforutsigbar affære. «Vegas» er en fantastisk låt som byr på sterk melodi og krevende instrumentale utblåsninger. «I Need $» er Poliças mest tilgjengelige låt, som også får vist frem en annen bruk av Leaneaghs stemmeprakt. «Warrior Lord» er myk og sørgmodig og «Tiff» er herlig insisterende.
Selv om høydepunktene bor i dette stilistiske spennet, forsvinner også noe av den altoppslukende atmosfæren fra debuten idet Poliça utvider horisonten. Minst interessant er det når de som på «Chain My Name» prøver å nærme seg radiolyd og dermed mister all spenning. Det forekommer heldigvis svært få av disse forsøkene.
Med Shulamith viser Poliça at de har mer å by på enn et grensesprengende debutalbum. Til tross for et par små feilskjær leverer de et album som er spennende både musikalsk og tematisk. Det er utfordrende, insisterende og tidvis krevende, men alltid verdt det. En liten bulk i den sterke identiteten de skapte med debuten har de nok likevel fått.
Marie Komissar
