PÅ KINO 2. AUGUST 2024: Ryktet har gått i forkant av den norske premieren, og det kan konstateres at det ikke er grunnløst. «Longlegs» er nemlig en guffen, uhyggelig og forstyrrende thriller som gir sterke assosiasjoner til «Nattsvermeren».
Den er riktignok ikke helt på nivå med Jonathan Demmes Oscar-vinnende klassiker fra 1991, men Maika Monroe («It Follows») spiller mesterlig i en rolle som definitivt slekter på Jodie Fosters FBI-agent Clarice Starling.
Og om ikke Nicolas Cage nødvendigvis forsøker å overgå Anthony Hopkins sin iskalde glansrolle som Hannibal Lecter, greier han i det minste å matche Ted Levines grufullt ekle Jame «Buffalo Bill» Gumb i samme film.
ANMELDELSE: «The Ministry of Ungentlemanly Warfare» er en enkel machofantasi med glimt i øyet
Selv om «Longlegs» kanskje løftes av Nattsvermerens vinger, har den sine egne morbide stilgrep og skrudde særegenheter. Regissør Osgood Perkins («The Twilight Zone», «Gretel & Hansel») har laget en genuint skummel film som får hårene til å reise seg.
Blir stadig mørkere
FBI-agenten Lee Harker (Maika Monroe) jager en mystisk seriemorder (Nicolas Cage) som trolig har vært aktiv i 30 år og etterlatt kodede brev på hvert åsted. Han kaller seg Longlegs og det viser seg at Lee på uforklarlig vis har en slags klarsynt forbindelse til ham.
Dette drar hun nytte av i etterforskningen, med FBI-agentene Carter (Blair Underwood) og Browning (Michelle Choi-Lee) som skeptiske medhjelpere. Vi får også glimt av Harkers personlige tilværelse, der moren Ruth (Alicia Witt) ser ut til å være hennes eneste kontakt per telefon.
ANMELDELSE: «Deadpool & Wolverine» innfrir som grotesk komigull
Filmens uhyggelige stemning blir stadig mørkere etter hvert som Harker kommer dypere inn i mysteriet og avdekker noen uventede detaljer og sammenhenger. Historien etterlater oss med noen store spørsmål, men ikke alle mysterier trenger å forklares fullt ut.
Cage går bananas
Osgood Perkins etablerer filmens gufne tone kjapt og effektivt i anslaget, og holder på den mørke atmosfæren hele veien, blant annet ved hjelp av fotograf Andres Arochis fortettede bilder, Zilgis forstyrrende filmmusikk og Danny Vermettes gjennomførte produksjonsdesign.
Perkins gjør kanskje ikke noe nytt innen skrekksjangeren, men bruker kjente grep og virkemidler på kløktig vis til å skape en film som føles frisk og spennende.
Det største suksesskriteriet er likevel Maika Monroe og Nicolas Cages roller. Hun selger ideen om agent Harkers okkulte klarsyn og plagede personlighet uten å overdrive faktene, mens Cage får lov til å gå «bananas» som minneverdig psykopat, godt hjulpet av merkverdig make-up og hårdesign.
ANMELDELSE: «Young Woman and the Sea» er et fordømt godt laget sportsdrama
Perkins faller for fristelsen til å overforklare mystikken avslutningsvis, men dette er likevel en god skrekkthriller som godt kan nevnes i samme åndedrag som «It Follows», «Get Out» og «Hereditary».
Kanskje er det først etterpå at man forstår akkurat hvor skummel filmen faktisk er.