FILMFESTIVALEN I VENEZIA: Angelina Jolie gjør en av sine beste roller som den berømte operasangeren Maria Callas i «Maria». Dette er regissør Pablo Larraíns tredje film om ikoniske kvinner i medias mest intense søkelys, etter «Jackie» (2016) og «Spencer» (2021).
Historien har visse paralleller til den første, siden greske Callas hadde et nært forhold til landsmannen og skipsrederen Aristoteles Onassis, som Jackie Kennedy senere giftet seg med.
Man kan forestille seg at Angelina Jolie kanskje vet ett og annet om berømmelsens pris og aldringens utfordringer når ens kropp og sjel er det man skaper kunsten med. Hun tegner i hvert fall et troverdig portrett av en diva som er utgått på dato og på vei mot stupet, uten å antyde at dette gjelder Jolie selv.
«Maria» er et elegant drama med utsøkt foto, gode tidsbilder og smarte fortellergrep, men er først og fremst Jolies triumf, for hun har knapt gjort en bedre prestasjon.
Stiller brutalt ærlige spørsmål
Det meste av historien foregår i den siste uka av Marias liv i Paris i 1977, der butleren (Pierfranceso Favino) og hushjelpen (Alba Rohrwacher) har sitt svare strev med å etterkomme den stadig mer ustabile divaens ønsker og passe på hennes pilleforbruk.
ANMELDELSE: «Beetlejuice Beetlejuice» er en skrekkfrydet nostalgitripp
Hun har ikke sunget opera på flere år og lukter nå på muligheten for et comeback, men er redd for at stemmen ikke lenger er som før. Samtidig er hun i ferd med å «skrive» en selvransakende biografi, en mental prosess som bare foregår i hennes eget hode.
Dette visualiserer Pablo Larraín og manusforfatter Steven Knight med et glimrende knep, nemlig ved å legemliggjøre hennes faste følgesvenn, medisinen Mandrax, i form av en ung reporter (Kodi Smit-McPhee), som stiller henne brutalt ærlige spørsmål om livet, karrieren og kjærligheten.
Filmen har også flere interessante tilbakeblikk i sort-hvitt fra viktige øyeblikk i Marias liv, som samlet kan delvis forklare hvorfor hun endte opp som syk, alene og ulykkelig.
Vi ser blant annet hennes møter med både Aristoteles Onassis (en forrykende god Haluk Bilginer) og John F. Kennedy (spilt av danske Casper Phillipson, som på grunn av sin snarlikhet har hatt samme rolle i både i «Jackie», «Blonde» og «Hammarskjøld»).
Behersket og kontrollert skuespill
Det er stil og klasse over Larraín og Knights historiefortelling, akkurat som i «Jackie» og «Spencer». Callas’ berømmelse tiltrakk seg de rike og mektige, og filmen gir et godt inntrykk av hvordan det må ha vært å tilhøre den kulturelle og politiske superligaen på 1950- og 60-tallet.
ANMELDELSE: «Ringenes herre: Maktens ringer» S2 kunne ha vært fantastisk
Den gir også sørgelige kontraster mellom den enorme operastjernen hun en gang var og den innesluttede og psykotiske skyggen av seg selv hun er i 1977, som utgjør filmens hovedhistorie. Angelina Jolie gir Maria Callas sterke drag av en uoppnåelig storhet, men også en dyp smerte som filmen mer enn antyder kilden til.
Som i en opera spiller Jolie ut både hjerte og smerte med stor dynamikk, fra de stilleste partier til de kraftigste crescendoer, men uten å overdrive på noe tidspunkt. Sammensmeltingen av Jolies sangstemme med den virkelige Maria Callas i de flotte operasekvensene, er også overbevisende utført.
Dette er behersket og kontrollert skuespill av ypperste merke, i en film som på grunn av nettopp dette også kan fremstå en smule kald og kalkulert i perioder. Den vil kanskje derfor ikke treffe alle like sterkt, men er like fullt en formidabel feiring av både operasangeren og mennesket Maria på godt og vondt.
(«Maria» vises i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Venezia. Det er foreløpig ukjent om den får norsk kinodistribusjon.)
