– Jeg kom ikke inn på førstevalget. Er det flaut?

Sandra Hauge Gjethammer (21) er fra Ålesund, men studerer for tiden i Kristiansand. Dette er hennes personlige mening.

Det er en trend på TikTok hvor folk legger ut video av at de sjekker Samordna Opptak for å se om de har fått studieplass. Noen gråter av glede og jubler høyt. De har kommet inn på førstevalget på et eller annet prestisjestudium som hele Norge har søkt på.

Spør du meg, er dette en relativt uheldig trend.

Høsten 2020 opplevde jeg å ikke komme inn på mitt førstevalg, nemlig integrert master i rettsvitenskap. Det var et resultat av koronaen og høyere snitt.

Da jeg så disse videoene, klarte jeg ikke unngå å bli litt skuffet. Det var nok en bit av meg fra høsten 2020 som ennå hang igjen.

Da jeg ikke kom inn på drømmestudiet, valgte jeg å starte på et årsstudium i nabokommunen. Et friår fristet ikke, og folkehøyskole var ikke noe alternativ for meg. Jeg sto helt uten noen plan.

Det hjalp i tillegg lite at jeg hadde sagt til alle rundt meg hva jeg skulle gå. Jeg levde hverken opp til mine egne eller andres forventninger.

Alle spurte meg om jeg hadde kommet inn. Gang på gang måtte jeg forklare at jeg ikke kom inn og hva som var min alternative plan. Det virket som om alle ville gi meg sympati og medfølelse.

«Du klarer det neste år». «Kjipt at du ikke kom inn».

Nå går jeg en bachelor i rettsvitenskap. Og jeg har ikke angret et eneste sekund. Da kan jeg kanskje søke meg inn på master på tredjeåret eller gjøre noe helt annet med en bachelor i hånden.

Men i ettertid har jeg gjort meg opp noen tanker som kan være nyttig å dele for de som er i samme situasjon.

Først og fremst må vi slutte å synes så synd på oss selv og andre. Det er selvsagt lov å være skuffet og lei seg, men på et tidspunkt må man innse at livet går videre. Det er hard konkurranse om plassene. Det er kjipt, men det betyr ikke at livet ditt er over.

Og det finnes dessuten så mange andre muligheter. Man kan ta opp fag, få ekstrapoeng eller søke på nytt. Man trenger ikke akkurat en påminnelse fra nære og bekjente om hvor trist det er at det ikke gikk som forventet. Det gir deg jo ikke akkurat noen skoleplass.

Det må også være rom for å være åpen om nederlaget. Det er så utrolig mange som er flaue og heller vil være tause om at de ikke kom inn på førstevalget.

De anser det som flaut at de ikke kom inn på medisinstudiet, selv om det krever langt over seks i snitt? Hvorfor er det slik at dette er flaut?

Spør du meg, er det et selvoppfyllende profeti å være taus om nederlaget. Du bidrar til stigmaet, og du gjør det til en større «deal» enn det faktisk er.

Realiteten er at det kun er en håndfull studenter som kvalifiserer seg til prestisjestudiene. Det er som regel flere hundre på ventelistene, som alle sitter i samme båt. Majoriteten er altså de som ikke fikk studieplass. Da gir det lite mening at det skal være tabu å snakke om.

Og sist, men ikke minst: Hvem i alle dager vet hva de vil bli en alder av 19 år? Selv om du var fast bestemt på å bli lege da du var 19 år, betyr det ikke at det er et nederlag om du bestemmer deg for å bli barnehagelærer i stedet?

Foreldre sier gjerne «veien blir til når en går». Samtidig «dysser» de det ned om sønnen ikke kom inn på førstevalget når de snakker med bekjente. Så får de høre «Åja, jeg trodde det var han som var så bestemt på (...)» eller «Det var overraskende».

Jeg tror dette bidrar til stigmaet og gjør det vanskeligere å snakke åpent om å ikke ha kommet inn på førsteplassen. Det må være rom for å ombestemme seg, og det burde ikke foreligge noen forklaringsplikt oppi det hele.

Så til dere som fikk skoleplassen dere ønsket: Gratulerer, dere er flinke!

Og til alle dere som ikke fikk det: Livet er ikke over, dere er ikke alene, og det ordner seg alltid. Om du velger å ta et jobbår, reiseår, eller et år for å ta opp fag - så er det helt greit. Om du velger å gjøre noe helt annet enn skole - så er også det helt greit.

Og viktigst av alt: Du behøver ikke forklare deg eller være flau. Du er tross alt en del av majoriteten.