Køen inn til Klubben er faretruende lang noen minutter før Goat går på scenen. Den starter omtrent ved Aftenposten-teltet på andre siden av broen, og later ikke til å ha noen hastverk med å bevege på seg. Ikke verst for et band fra Nordbotten som bevisst basker seg i anonymitet og spiller musikk som var obskur allerede i sin samtid (les: 60- og 70-tallet).
Les: Alt fra Øya | Se: Bilder fra Øya 2013
Nå er det ikke et hvilket som helst album Goat debuterte med i fjor. World Music lever opp til tittelen; psykedelisk rock og febrilsk funk lener seg mot hørbare impulser fra nigeriansk afrobeat, malisisk blues og haitisk voodoo-tradisjon. Forestill deg Dungens slemmere, narkomane og internasjonalt orienterte fetter, og du vil være på riktig kontinent.
På Øya er det naturlig nok låtene fra World Music som utgjør hovedvekten av materialet – i tillegg til låtene «Dreambuilding» og «Stone Goat», som ble sluppet tidligere i år. Og det låter aldri annet enn fabelaktig – følt og levd, i motsetning til nevnte Dungens skuldertrekk av en konsert i går.
Sikten mot scenen, der et maskert band både spiller og beveger seg som om det skulle stå om livet, er minimal. Det gjør ingen verdens ting – dette er musikk for hoftene og området under, ikke gluggene. Fuzzlyden er grisete, rytmeseksjon maner fram mentale bilder av rituelle dyreofringer under en tenkt fullmåne og bandet røsker et takknemlig publikum inn i transen, uten å slippe taket
Goats uttrykk er mer groove- og jambasert enn de fleste andre innslagene i Øya-programmet. Strengt tatt høres det ut som om de spiller én lang låt de tre kvarterene de holder på, selv om messende kvinnevokal gjør at «Run To Your Mama» og «Goatman» stikker seg ut underveis. For min del kunne de holdt på dobbelt så lenge – da fortrinnsvis med åpne teltvegger og vannstasjon i umiddelbar nærhet.
Marius Asp
