Med seg har M.I.A tre jævla gira dansere hvor den ene jobber som korist på Hovescenen. Det er hastig og leken klubbmusikk, tidvis aggressiv. En av årets headlinere på Hove var på høyden rundt tiårskiftet, men har nå pustet liv i karrieren med nytt album, fjorårets Matangi. Hun var kjent for offensiv musikk med revolusjonære fibre. I kveld lener hun seg på tidligere meritter.
Det er en stilig og forseggjort backdrop. Scenen ser ut som en hyllest til 90-tallsrave hvor neonlysene er representert i aller høyeste grad. M.I.A kaster ut noen lavmælte fraser inni mellom blandingen av halvkoreografert dansing, tripping og sang. Altså, hun ser kul ut, i det minste. Hun har på seg et slags gulldrapert laken, og kler godt omgivelsene.
Men så er det vektingen mellom staffasje, glitter og neon versus artisteri. Å jobbe som konferansier for DJen, som for all del fyrer av gårde fete beats, er en enkel løsning når man egentlig ikke gidder helt å jobbe for pengene. Hun mumler, danser når hun føler for det, og gir ikke et voldsomt inntrykk om at hun ønsker å være her.
«Bucky Done Gun», «Bamboo Banga» og flere velkjente kutt er naturligvis på setlisten. Og når «Paper Planes» kommer på, da løper de som kjedet seg underveis i konserten løpende tilbake. De som er inne foran gjerdet fistpumper og koser seg. Og det gjør man jo gjerne når dansbar musikk blir spilt.
I kveld går M.I.A på autopilot og lar DJen, danserne, og omgivelsene gjøre mye av arbeidet. Jeg skulle ønske at M.I.A fortsatt var den rå artisten som hun på sett og vis var for et halvt tiår siden. Litt skuffet må man få lov til å være etter en sånn konsert.
Ali Soufi
