I løpet av de seks små årene Slowdive var aktive på nittitallet, må det ha vært vanskelig for referanseglade (evt. kranglevorne) musikknerder å ikke beskrive Reading-bandet i ordelag à la «den meditative kusinen til My Bloody Valentine».
Der Kevin Shields konstant var – og fortsatt er, lytt bare til fjorårets mbv – på en besatt og genial jakt etter overjordisk skjønnhet i en osean av øredøvende gitarstøy, var Slowdive-låtskriver Nick Chaplin mer interessert i å gjøre selve gitarstøyen om til noe umåtelig vakkert. Mer vennligsinnet, med andre ord, hvilket også er årsaken til at Slowdive er et kjedeligere band i shoegazekanonen enn My Bloody Valentine. Uten at det betyr stort: «Brasil-laget fra VM i 1998 taper kampen mot My Bloody Valentine,» hevdet en kamerat av meg nylig.
Det ble med kun tre plater for Slowdive, før de pakket sakene sammen i 1995 – innen svanesangen Pygmalion i det hele tatt rakk å bli satt ut på landeveien. Det er vel og flott at også den nå får lufte seg i offentlig rom, etter at britene kastet seg på den evinnelig gjenforeningsbølgen. Mer givende er det riktignok å få bekreftet at stadig storartede Souvlaki (1993) ikke låter datert, i motsetning til en drøss andre utgivelser fra samme periode.
Men hvor blir det av det skimrende støysløret som bærer deres beste kutt? Da ellers glimrende «When The Sun Hit» fremføres rundt midtveis i konserten – etter en halvtime i pent, men ufarlig territorium – lusker kun den monumentale veggen av gitarstøy i bakgrunnen; så nært, men akk så fjernt. Det er nemlig ikke før konsertens to siste kutt – «She Calls» og Syd Barret-instrumentalen «Golden Hair» – at gitaristene våger å vrenge ut det som måtte finnes av tremolostøy i instrumentene, og tvinger publikum strengt-men-vennlig
Avslutningen er et av årets mektigste og beste, øh, øyablikk, og jeg tar meg fullt i å dele euforien til sidemannen med det høye hårfestet. Veien dit er imidlertid noe tammere og tilbakeholden enn nødvendig.
Kim Klev
