Fredag viet Miksteip på P3 sendingen sin til rockanthems – storslagne rockelåter som evner å fylle både stadioner og bilstereoer med frihetsfølelse .
Sjekk ut Spotify-lista med låtene fra sendingen her:
Mandag til fredag mellom klokken 9 og 11 styrer duoen Torkil Risan og Ken Wasenius-Nilsen musikken på P3.
Les og hør spilleliste: Miksteips rapfredag
Ken Wasenius-Nilsen om rockanthems:
– Du kan allerede sette i gang med å presse deg inn i de hudtrange skinnbuksene dine, for nå på fredag er det «ROCK ANTHEM FRIDAY» i Miksteip. Vi skal utelukkende spille rockelåter som river av deg klærne for så å sparke deg rett i kjønnet. Det kommer til å bli fantastisk! Torkil har lovet å injisere kokain i øyeeplet før sending.
Steel Panther – «Party All Day (Fuck All Night)»:
– Hehehe, Steel Panther … jeg ler bare jeg tenker på dette bandet. Og det er et viktig kriterium for meg når det kommer til fredagsrock – at det ikke må ta seg selv for seriøst. Det skal være gøy! Det skal være tullete! Det skal framføres av folk med agurk i buksa og et hår så svært at det har sitt eget solsystem! Jo dummere, jo bedre – og det blir ikke dummere enn Steel Panther. Dette er et band som later som om de er et genuint 80-tallsband, selv om de ikke ble startet opp før på 2000-tallet. Det høres ut som om noen har tatt det beste – og dummeste – av Bon Jovi, Van Halen og Europe, dynket det i whiskey og tent på det med en Zippo-lighter.
Iron Maiden – «Fear Of The Dark» (Live fra Rio De Janerio, 2001):
– Ta meg baklengs inni turnébussen, for ei låt! «Fear of the Dark» er jo fantastisk i alle versjoner, men dette er den beste av dem alle. Jeg får ereksjon på armene bare av å tenke på den. Bruce Dickinson synger sammen med 250.000 gale cariocas. Sjuke, sjuke greier. RAAAAAAWK!
Torkil Risan om rockanthems:
– En saftig rockeanthem får meg til å ville utføre grandiose ting. Jeg vil erobre land, jeg vil lykkes mot alle odds, jeg vil bli slått i bakken spytta på og reise meg igjen. Jeg vil motbevise alle som mente jeg ikke hadde en sjanse. Jeg vil plyndre og pule. Jeg vil dø og stå opp igjen. Jeg vil være Jesus og spille gitar på korset.
Det er en farlig synergi-effekt med rockeanthems og store øyeblikk. Begge deler vokser i størrelse når de blir satt sammen. Det er for eksempel derfor «We are the Champions» bare er riktig å høre du ser en gråtende Maradona med VM-trofeet i hendene.
Pearl Jam – «Alive»:
– Kanskje ikke min favoritt-anthem, men den låta som best forklarer hva mektig rock kan gjøre med tilsynelatende normale mennesker. Vi skriver sein 1996. Jeg er på en fest som ennå bare er på vorspiel-stadiet. Folk driver fortsatt og ankommer lokalet med halvfulle Bunnpris-poser med øl i. Det er da «Alive» settes på. Plutselig finner jeg det hensiktsmessig å rive av meg den hvite, høyhalsede genseren. Jeg flerrer av meg den blå t-skjorten min og springer rundt i rommet i bar overkropp i fem minutter. Jeg spiller lufttrommer, jeg spiller luftgitar, jeg spiller luftbass, det eneste jeg ikke gjør er å synge lavt. Jeg har aldri sunget så bra som Eddie Vedder bortsett fra akkurat da. I mitt eget hode selvsagt. Da låten sluttet, og Spice Girls endelig ble satt på igjen, hadde jeg verken t-skjorte, stemme eller kred igjen. Jeg blir fortsatt minnet på episoden av folk som hevder de var der og opplevde det.
Guns n’ Roses – «Welcome to the Jungle»:
– Axl Rose på høyden var den største av dem alle. Ingen kunne fylle stadioner og sykkelshorter som han. Og «Welcome to the Jungle» er det sultneste albumsporet jeg vet om. Du hører at gutta er gretne, skitne og kåte.
Jeg har ennå til gode å se noe kulere på en konsert enn når Axl Rose kauker: «You know where the fuck you are? You in the jungle, baby. You gonna dieeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeee!», mens Slash smeller ut åpningsriffet. Da kjenner jeg kjønnshårene vokser litt fortere på kroppen.
