Det ser kanskje ut som en gammel hytte: slitt treverk, på taket vokser gresset fritt, og utenfor står metervis med ved stablet. Men midt på sommeren står røyken ut av pipa, og bjelleklangen fra kyrene avslører liv og røre.

Aisha Marie Heim (23), Christine Beate Husøy (17) og Camilla Vanessa Askeland (23) bor på hver sin kant av landet, men om sommeren møtes de her på Inner Gammelsetra i Grøvudalen på Nordmøre.

Her har de ett oppdrag; sørge for at unge får smaken på seterlivet. Hver sommer møtes unge med ulike bakgrunner og interesser fra hele Norge – på denne setra. Alle med samme oppgave.

– Du må ikke være redd for å arbeide, og du må ikke være redd for å ha det vondt, sier Aisha, som er sjefsbudeie denne uka.

Hun vet hva hun snakker om. I seks somrer har hun jobbet som budeie. På setra har hun ledd så hardt at hun får vondt i magen, her har hun grått mange slitne tårer. Men på setra har hun funnet noen svar. Her er det jobb fra morgen til kveld, et arbeid som til tider er hardt både fysisk og mentalt. Hva er det som lokker de unge tilbake sommer etter sommer?

80 liter melk på kok

De grå skyene ligger tett mellom fjellene. Ut av pipa stiger røyk som signaliserer om fyring inne i eldhuset. På setra er det å stå opp klokka halv sju om morgenen normen. Det første som må gjøres er å fyre opp i ovnen på eldhuset. Siden er det rett ut i fjøset. Kyrne melkes morgen og kveld, og det skal lages minst én osteproduksjon til dagen. I tillegg kommer all vaskingen. Minst tre deler på alle arbeidsoppgavene.

Det er varmt ved ostegryta, og svetteperlene begynner å vises rundt tinningene til Camilla. I dag har hun ansvar for osten som produseres. Mens de andre vasker og har fjøsstell, står hun og rører i 80 liter melk, som til kvelds skal bli åtte-ni kilo med brunost. Når melken når kroppstemperatur, tar hun i en kork med løype, som skaper den samme kjemiske prosessen som i en kalvemage når den dier fra moren sin. Da skiller melken seg, og melkeproteinet flyter til toppen av gryta. Dette kan en lage hvitost av, men prosessen tar flere uker om gangen. Når en lager brunost, tar en ut melkeproteinet, og lar osten koke ned til en brun masse.

– Nå har det begynt å koke her, det har jeg venta lenge på. Nå er det bare å passe på at det ikke koker over, sier Camilla.

Osten har stått på kok siden klokka sju om morgenen. Nå er den snart to. Camilla kaster seg ned på huk og slenger opp døra til vedovnen. Vedkubbene hun legger inn kan ikke nå grytebunnen. Om den blir for varm svir osten seg, og sju timers koking blir til ingen nytte. Selv om Camilla er oppvokst i byen, har hun gårdsbruk i blodet. Bestemoren bodde i et gammelt hus i Kvinesdal, tok seg av kyr, og kinnet smør helt alene etter at mannen hennes døde. Bestemoren levde til hun ble 96 år gammel.

– Jeg har fine minner om henne, så det første navnet som plinga inn da jeg skulle gi navn til osten, var selvsagt Berta – etter bestemor, forteller Camilla.

Klokka åtte om kvelden er osten klar til å avkjøles. Ute der kjøleren står pøser det ned. Christine blir derfor med og holder en leopardmønstret paraply over osten, mens Camilla dytter rundt i den brune sørpa. Når osten er avkjølt, er det på tide å stappe den ned i former.

– Jeg hadde aldri trodd jeg kunne jobbe med en ost i tretten timer. Hadde noen fortalt meg om dette på forhånd, så hadde jeg tenkt at det ikke går an, sier Camilla.

Å gå i null

Christine stresser rundt på eldhusgulvet. Hun noterer i en bok hva Camilla gjør med osten i dag. Hun slenger et lokk oppå en stor gryte med vann, «slik at frierne ikke skal blåse vekk». Samtidig skal hun sørge for at turistene får maten de bestiller, og at oppvasken til et hvert tidspunkt er minimal.

Christine har alltid visst om setra, som ligger i hjemkommunen hennes. I fjor sommer, et par uker før skolestart, hadde hun ikke noe å finne på mens foreldrene jobbet. Hun tok kontakt med setra, og spurte om de trengte noen ekstra hender den uka. Det første som møtte henne var en stor oppvask – en følge av en travel solskinnsdag med mange turister. Hun skjønte det kom til å bli mye jobb, men ikke så mye.

Christine føler seg som to forskjellige personer oppe på setra og i Trondheim, hvor hun bor og går på skole. I byen liker Christine godt å bruke tid på utseende. På setra går hun i de samme klærne dag etter dag, selv om de har fått osteflekker på seg. Håret er alltid i en hestehale.

– Du slipper presset fra deg selv og fra andre om at du skal pynte deg. Jeg syns det er deilig at du kan gå litt fri.

– Er det noe med dagens samfunn som gjør det ekstra deilig å komme opp hit?

– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror det er mer at jeg har lyst til å være her. Ikke fordi jeg får fri fra noe i byen, men mest for at det er deilig å være her og koble ut fysisk og psykisk.

Christine tilhører generasjonen som har hatt tilgang på skjermer og internett siden barndommen. Hvordan er det da å være på setra, hvor en må stå på en stein på setervollen eller på fjøstaket for å få inn nok dekning til å kunne ringe ut?

– Det er deilig å være litt isolert oppe på fjellet. Om jeg vil ringe noen, så vet jeg om fjøstaket eller steinen der det er dekning.

Christine setter stor pris på fellesskapet som oppstår på setra, og at mennesker med forskjellige bakgrunner og utdanninger tar med seg kunnskapen inn i jobben.

– Det blir sene kvelder og tidligere morgener, og jeg lærer mye generell kunnskap, alt fra politikk til geografi – men særlig mye om jordbruk, selvfølgelig.

Når dagene er over, er det deilig å kunne sette seg ned og snakke sammen. Og når kveldsmaten står på bordet, får Christine lage kakao. Den hemmelige ingrediensen kan du nok ikke gjette deg frem til: det er brunost. Når dagen er omme er det også andre ting det er deilig å kjenne etter:

– Jeg tror det er hele dette livet, med at du går i null. Vi har vårt eget vannkraftverk, vi har kyr, vi får egg, og vi forbruker ikke mye. Og så er det morsomt å prøve ut gamle tradisjoner: å lage ost og eksperimentere med ulike oppskrifter, sier Christine.

Denne uka er Christine yngst på setra, men erfaringen hun opparbeidet seg i fjor gjør at hun er budeie. Hun forteller at i og med at hun er under atten år syns hun nok det er ekstra morsomt å teste det selvstendige livet uten foreldrene.

– Det er jo som å bo i et kollektiv, bare at alle har faste oppgaver alle må gjøre hver dag.

Et grønt valg

Dype magatrekk høres fra stua. Camilla (23) bøyer og tøyer. I løpet av uka har kroppen blitt stiv av tunge løft. Camilla oppdaget yoga da hun var ute og reiste i India for et par år siden. Hun studerer økologi og naturressurser ved Høgskolen i Telemark, og er vegetarianer. På setra er hun en pilt– budeielærling, om du vil, og hun er kanskje akkurat den typen du trodde du kom til å finne på ei seter oppe på fjellene.

– Det begynte med at jeg tenkte: “Det jeg betaler for, det støtter jeg”. Så begynte jeg å tenke at jeg ikke ville støtte kjøttproduksjonen. Siden da har jeg prøvd å leve mest mulig bærekraftig, forteller Camilla.

Jo mer hun leste om industri og forbrukersamfunnet, desto mer trangsynt ble hun om verden. Tankene om hvem som led for produksjonen – om det så var dyr eller fabrikkarbeidere – ble en tung byrde å bære. Etter hvert ble Camilla sint på sin egen mor for at hun ikke resirkulerte ordentlig.

– Jeg prøvde å få andre til å innse at det handler om å tenke på hva du kjøper og gjør. Men det tæret veldig på meg. Så til slutt endte det med at jeg heller måtte gå inn i meg selv. Så lenge du er et godt eksempel, så smitter det gjerne over på andre etter hvert.

Tidligere i år bestemte Camilla seg for å oppleve mer av Norge – dermed fant hun veien til Inner Gammelsetra. Interessen for miljø og dagens samfunn har gjort at hun ofte tenker på konsekvensen av den høye velstanden i Norge.

– Det er en bruk og kast-kultur i Norge. Folk har ofte for mye, og altfor mye blir kasta. Når jeg ser meg rundt, tenker jeg at det må være en bedre måte å leve på.

Nettopp derfor lurer Camilla på om vi begynner å miste vår egen kultur i Norge. Særlig når det kommer til mat. Når Camilla går rundt i butikkene hjemme, legger hun merke til at det er mye langreist mat i hyllene.

– Vi sitter jo her hjemme med Grandiosaen. Hvor er den norske tradisjonen blitt av?

Setersjuken

Men hvorfor velger de å tilbringe våte, kalde dager på fjellet, uten mobildekning og moderne komfort?

– Du kan føle at verden går under. Kyrne vil ikke, melkespann velter, du tråkker i en bæsj, og du tryner. Alt kan gå galt. Men så tar det kanskje bare ti sekunder, så blir det bra igjen. En får hele spekteret, forteller Aisha.

Hun trenger et seteropphold for å føle at sommeren er kommet.

– Den første kvelden jeg legger meg her hver sommer, sliter jeg med å sove, fordi det kiler i hele kroppen av å være forelska. Jeg er vanvittig glad i denne setra.

En lang dag er over, og det knitrer i peisen. Aisha sitter i stua, som kalles Søtebua, og reflekterer rundt samfunnet i dag og hvordan alle er «på» hele tiden. Selv har Aisha gått fra smarttelefon til dum telefon, fordi hun ikke ønsker presset om å være tilgjengelig hele tiden.

– Jeg har snakka med folk som sliter med å konsentrere seg om én ting. De er så vant til å bli stimulert fra flere kanter, hele tiden. En jeg bodde med satt med mobilen i hånda og PCen foran seg, mens TVen stod på, forteller hun.

På setra har de et eget strømkraftverk, men strømmen brukes hovedsaklig til fjøsstellet. Likevel har ingen med seg datamaskinen opp – det finnes ikke tid til å legge seg ned på kvelden og se på serier. Samtidig er det noe hellig over seterlivet uten tilgang på moderne duppeditter.

Selv studerer Aisha utviklingsstudier ved Universitet i Bergen. Når sommeren er over skal hun på utveksling til Uganda. Da terroralarmen gikk i fjor sommer, var Aisha på setra sammen med to andre som studerer samfunnsvitenskapelige emner. Det ble ikke tid til å tenke for mye på det, for kyrne hadde ikke vann på beitet, og det var titalls oppgaver som måtte løses før kvelden kom. Det syns Aisha var deilig.

– Tror du flere folk har hatt godt av å ha en virkelighetsflukt opp hit?

– Ja, det tror jeg, men jeg tror ikke det er noen vits hvis de ikke vil det selv. Du må ikke være redd for arbeide, eller for å ha det vondt. I tiden vi lever i tror jeg at vi kommer til å se at flere søker tilbake til å konsentrere seg om én ting. Og dét har du mye av her, sier hun.

Aisha vil dele en hemmelighet med oss: setra er en dannelsesplass. Her bygger de opp folk til å skjønne at de ikke har det verre enn andre, og at de ikke er et større offer når noe går trått.

– En må først over den der lille kneika, og så går det på skinner, og en hjelper hverandre. Jeg tror det er den egenskapen vi vil at folk skal ta med seg herfra også. Vi rister litt i folk, og så får de komme tilbake. Jeg tror folk blir litt bedre mennesker av dette.

Spørsmålet henger litt i luften. Camilla er snart ferdig med oppholdet sitt på setra for i år. Hadde hun behov for å komme opp hit? Hun forteller at hun absolutt trenger det. Når hun er student er det mye som skjer hele tiden – både personlig og i samfunnet.

– Jeg merker jeg blir stressa av det, at jeg ikke greier å henge helt med. Det er sykt herlig å komme opp på fjellet og legge fra meg alt. Bare jobbe, kjenne at jeg slapper av, sier Camilla.

– Er det noe du har lært på setra som du kommer til å ta med deg videre?

– Ja. Det å stå på, og ikke miste motet. Jeg merker også at jeg er mye stoltere over norsk kultur.

Dokumentarist Helle Gannestad

• hellegannestad@gmail.com
• uhellet

Videodokumentarist / foto Wanda Nathalie Nordstrøm

• wandanord@gmail.com
• WandaNordstroem

Det er ikke alt en blir fortalt på forhånd når en begynner å jobbe på setra. Det fikk Aisha erfare da hun begynte som pilt (budeie-lærling), og kastet varmt vann på vollen. Da ble hun fortalt av de andre budeiene at hun alltid måtte huske å rope «Pass opp!», slik at de underjordiske fikk tid til å flytte seg. Ellers ville de få varmt vann i hodet og bli hevngjerrige.

– Etterpå skulle jeg gå med slambøtta i bekken, og da var jeg veldig ydmyk. «Unnskyld Huldra, jeg visste ikke at jeg måtte si fra,» sa jeg. «Jeg håper du kan tilgi meg. Nå kaster jeg slam i bekken.» Etter det har jeg alltid sagt fra til de underjordiske, forteller Aisha.

La oss spole flere århundre tilbake. Mytiske skapninger var en del av forklaringen på hva som skjedde når noe ble borte eller ødelagt, eller hva som skjedde med folk når de døde. De underjordiske hadde rett og slett en finger med i spillet når en ikke hadde en logisk forklaring på hva som faktisk hadde skjedd.

Ordet «hulder» har mange lokale variasjoner, men hovedsaklig er det to ting vi tenker på når vi hører ordet. I norske sagn opptrer Huldra som en kvinnelig, overnaturlig skikkelse. Hun er vakker, musikalsk og har hale som en ku. Hun lokker mannfolk til seg, og kan godt gifte seg med mennesker. Huldre har de siste 200 årene blitt skildret i flere nedtegnede folkeeventyr og maleri. I 2012 kom filmen «Thale», hvor ei hulder blir holdt fanget av et menneske. Ordet er også en samlebetegnelse på underjordiske vesener som er usynlige og bor i nærheten av gårder og setre.

For rundt tusen år siden ble Norge kristnet – men Bibelen har ingen forklaringer på det mystiske som skjer på gårdene og setrene inne i fjellet. Da gikk huldrene fra å være gode og hjelpende vesener, til å være noe å passe seg for. Det er jo bare Huldra og underjordiske som stjeler smør, eller ødelegger for seterjentene. En morsom krysning mellom gamle og «nye» tradisjoner oppstod for å fortsatt verne seg mot det de ikke kunne forklare med Bibelen. Ifølge de gamle tradisjonene avskydde Huldra jern og sølv. Etter kristendommens inntog skydde hun også kors. Men respekterer en og gjør gode gjerninger, da er de underjordiske på laget ditt.

Aisha forteller at det er en rasjonell grunn til at hun er overtroisk på setra. Det er morsomt å videreføre slike tradisjoner for å holde liv i dem, og hun ser på det som sin rolle som budeie. Men oppe på fjellet er dagene lange og lufta tynn, og da er det ikke så lett å være så rasjonell rundt alt likevel.

– Når jeg er hjemme tror jeg selvfølgelig ikke at det er hulder rundt meg. Men her oppe tør jeg ikke å ikke tro. For om hun er her, da er konsekvensene så store at det er sikrere bare å tro, sier Aisha.

Dokumentarist Helle Gannestad

• hellegannestad@gmail.com
• uhellet

Videodokumentarist / foto Wanda Nathalie Nordstrøm

• wandanord@gmail.com
• WandaNordstroem

På Inner Gammelsetra i Grøvudalen brukes tida til alt annet enn å pynte seg og legge ut bilder på sosiale medier. Det synes Christine Beate Husøy er veldig deilig.

– Til vanlig må vi liksom få med oss alt mulig. Vi sitter på bussen og sjekker Facebook og tenker hele tida på hva som skjer, selv om vi egentlig ikke trenger det. Det har jo blitt sånn at popularitet måles i likes og kommentarer, men det finnes viktigere ting her i livet enn Facebook og Instagram, sier hun.

Det er Christine sin andre tur til seters og hun er ikke i tvil om at hun vil tilbake. Hun bor i Trondheim, er vant til bylivet og mener livet på setra er viktig for å få perspektiv på hva som faktisk betyr noe.

– Vi er så raske til å snakke om kriser. Vi kan for eksempel si at det er krise at telefonen knuser eller noe, men det er jo ikke det. Det går bra, liksom. Ungdommene på min alder har det så bra at vi egentlig ikke har perspektiv på hva som faktisk er en krise. Det får vi en mer jordnær tilnærming til på setra. Det er krise hvis kyrne ikke få vann og da må vi gjøre noe med det.

Lukter ku og dropper sminke

Selv om de 10-15 ungdommene som er på setra gjennom sommeren jobber lange dager, så mener Christine at det er der hun får tid til å tenke og ta et steg tilbake. Den fysiske jobbinga tvinger henne til å konsentrere seg om en ting og det er da de lange tankene kommer.

– Det er ikke konstant mas og informasjon. Det er deilig å ta en pause fra alt og få et mer naturlig og sunt forhold til kropp og sosiale settinger. Det er jo øyeblikk der jeg tenker at jeg burde dusje eller hoppe i elva, men så går jeg i fjøset og lukter ku igjen. Vi går jo i samme lukta alle sammen og det er ikke snakk om sminke.

På kveldstid sitter de unge samla og snakker. Det er ingen som har smarttelefon eller internett og det gjør at samtalene er noe av det Christine har tatt med seg videre.

– Du blir bedre hørt på setra, fordi folk faktisk ser deg inn i øynene når du snakker med dem. Når vi har smarttelefoner er det kanskje sånn at tre er opptatt av noe annet og resten hører kanskje etter, men på setra er alle med og da får vi bedre kontakt.

Journalist Mari Aftret Mørtvedt

• Mari.Aftret.Mortvedt@nrk.no
• marimortvedt

På slutten av sekstitallet var Norge sultne på kilowatt. Derfor ønsket staten å demme opp Grøvudalen på Nordmøre. Dalsøkket hadde allerede i mange århundre vært et sted for seterdrift, men bare én seter var igjen. Naturverdien i seg selv var ikke nok til å stanse demningen. Året var 1972, og lokalbefolkningen bestemte seg for å finne en løsning for å stanse utbyggingen. Å ta vare på kulturen og kunnskapen fra seterdrifta ble derfor en viktig nøkkel for bevaringa. Det året ble Norges første seterkurs holdt. Seterkurs er åpent for folk i alle aldre.

I 1996 ble Inner Gammelsetra, som den er i dag, satt opp. Setra blir drevet på dugnad, og den daglige driften kun av unge voksne. Slagordet deres er «Gamle tradisjoner i unge hender». Driften er fra midten av juni til midten av august hvert år. I år var det femten som jobbet der. Driverne er alle i alderen 16-30 år. Spesielt for setra er at all melken blir brukt til å lage produkter på bruket. Hovedsaklig produserer de fløtemysost (brunost), men også gubbost, smør og rømme. All produksjon må gå etter retningslinjene til Mattilsynet, og dette er de unge budeiene og budørenes ansvar. Reglene er ikke formildende selv om seterdriften foregår uten moderne metoder.

► Les mer på Inner Gammelsetra sine nettsider

Dokumentarist Helle Gannestad

• hellegannestad@gmail.com
• uhellet

Videodokumentarist / foto Wanda Nathalie Nordstrøm

• wandanord@gmail.com
• WandaNordstroem

Hvem er du på setra?

Lurer du på hvem du ville vært dersom du var på setra? Nå trenger du ikke lure mer.

[quiz=3]

Melk, fjell og ensomhet

«Det er godt å være alene, for noen timer å stå helt utenfor alle de kompliserte båndene, alle de små og store konfliktene, alle krav og forventninger, alle viljer og ønsker som bygger seg opp mellom mennesker (…)» – Karl Ove Knausgård

Er du ikke helt stø på gammelnorske fenomener kan det være på sin plass med en liten oppfrisker. For hva er egentlig en «seter»?

I følge språkmann og nynorsk-ringrev Ivar Aasen har vi å gjøre med «en afsidesliggende Græsgang med en Sommerhytte, hvori koernes Mælk bliver tilberedt til hjembringelse». En seter er med andre ord en tradisjonell gårdsform som fungerer separat fra den øvrige gårdsdriften.

Merk at man alternativt kan bruke ordet «støl» eller «setergrend», selv om seter (eller «sæter») er mest utbredt. De eldste eksisterende seterbygningene i Norge ligger i Nordfjord, og anslås å stamme fra 1600-tallet.

Dette består en seter av:

1) En gresseng
2) En sommerhytte
3) Kyr
4) Rykende fersk melk
5) Ro i sinnet

Spesielt punkt 5 var viktig for budeiene: På Østlandet lå setrene lenger unna gården, med den følge at budeiene bodde og jobbet der hele sommeren, og hadde ansvar for hele produksjonen – et såkalt fullseterbruk. I noen tilfeller var veien fra gård til seter en flere dagers vandring. For mange budeier resulterte avstanden i at ensomheten tidvis ble overveldende, som det fremkommer i diktet til bondegutten Jørgen Moe fra Ringerike (Reinton 1976: 140):

Paa solen jeg ser, det lider alt frem,
snart er det ved Høimessetide-
O den, som en stund fik ønske sig hjem,
blandt Folk, som på Kirkevei skride!
Naar Solskiven stiger lidt, saa den staar
der midt over Skaret i Kammen,
da ved jeg, i Dalen Klokkerne gaar,
da ringer fra Taarnet det sammen.

Eller som Jørgen Moe kanskje ville ha skrevet som bondegutt i 2015:

Står her og ser på sola da,
snart er det høstferie,
merker jo seff at jeg begynner å lengte hjem etter venner og familie,
folk generelt egentlig,
der sola stiger over fjelltoppen
og jeg hører lyden av sivilisasjon
fra langt nedi dalen. #denfølelsen

Men det var ikke sånn at setrene opererte helt individuelt. Setertidene ble regulert ved lov, slik at alle bruk i «grenda» (strøket) sendte dyra til seters samtidig. Dette for å ivareta innmarka ved gården. Det forekom likevel betydelige variasjoner mellom distriktene. På Vestlandet var setrene plassert i nærheten av gården, mens dyra ble fulgt til fjells. Budeiene på Vestlandet fikk med andre ord bedre trening enn sine forbundsfeller på Østlandet, da de måtte gå opp og ned fra fjellet for å melke kyra.

Historisk sett har det gått litt opp og ned, skriver Gjerdåker (2002) i Norges landbrukshistorie. Seterdrift som primærnæring fikk et alvorlig skudd for baugen allerede da svartedauen sveipet over landet, med påfølgende nedleggelser. Frem mot 1800-tallet vokste seternæringa sakte men sikkert, og hadde sitt største omfang på begynnelsen av 1800-tallet.

Mot slutten av 1800-tallet ble de fleste erstattet av meierier. Men på tross av at melkeproduksjon den dag i dag har blitt modernisert og strømlinjet, finnes det rundt 1300 setre som fortsatt er i drift.

Journalist Daniel Guanio

• daniel.guanio@nrk.no
• danielguanio

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter)