Vi i P3 Musikk gir oss ikke med å dekke festivalsommeren før det virkelig er over. Derfor var det på sin plass å dra opp til Midt-Norge for å sjekke ut konsertene på Pstereo. Noen skuffet veldig med tanke på forventninger, andre leverte varene. Det var moro – vi ses igjen neste år, Trondheim.
Les: Billettrekord for Pstereo
Les: Pstereo i bilder
Mew
“Am I Wry? No, “156″ og “Snow Brigade” fremføres ypperlig og minner om hvorfor de sympatiske danskene med Jonas Bjerres falsett i front er så høyt elsket også i Norge.
Les hele anmeldelsen: Dansk dynamitt
Fremmed Rase
Pretensiøse fakter er luka vekk med Fremmed Rase, og om hvorvidt låtene tåler tidens tann er irrelevant. Pisspreik-albumet står like støtt i Trøndelag som festivaltrikset å gjemme karsken mellom steinblokkene nede på Marinen for å slippe å “betaaaal førr dyr hvitvin, itj saint”.
Les hele anmeldelsen: I bygdeheltenes hule
Kaizers Orchestra
Derfra ruller maskineriet videre fra den oljefat- og lampepyntede scena, med glidende overganger mellom låtene, strobelys, røyk, og et lasershow som føles nokså halvhjertet.Mang en publikummer undrer over hvorvidt det er noe galt med lyden i begynnelsen, eller om de sure og skjærende lydene vi får servert med jevne mellomrom er en tiltenkt del av pakka.
Les hele anmeldelsen: Kontroll på Marinen
First Aid Kit
De nevnte vokalharmoniene, som utfyller hverandre på perfekt vis og har en tilsynelatende medfødt dynamikk i seg, er det aller mest magiske ved duoen. Evnen til å fylle scenen og luften kun ved hjelp av sine egne stemmer, gitar og el-piano og en riktignok dyktig trommeslager, er et annet imponerende aspekt. Men også egenarten er viktig; hvor mange folkpopjenter i engleaktige kjoler har egentlig du sett headbange heftig til egne låter tidligere?
Les hele anmeldelsen: Komplett førstehjelpsskrin
Big K.R.I.T
K.R.I.T mister grepet om hvorfor han egentlig er her, og jeg mister grepet fordi verdens verste DJ overdøver, skriker høyt for å skape stemning, og gjør skam på mye av Krittys ellers nydelige materiale – han avslutter linjene til rapperen. Om det er planlagt eller ikke, er usikkert. Det som til gjengjeld er sikkert er at det er like feil som når K.R.I.T forsvinner i ti minutters tid for la hans middelmådige DJ scratche middelmådig og spille backpacker-rap.
Les hele anmeldelsen: Død over DJ-en
Amish 82
Uansett så er det vanskelig å argumentere for at viljesterkt sceneartisteri nødvendigvis veier opp for et manglende særpreg hva angår låtmateriale som minner først og fremst om en type engasjert Depeche Mode-pastisj. Javvist, de er iherdige og vil mye der de spretter, men de sliter med å løsrive seg fra det som føles som en lang, og tydeligvis veldig innøvd jamsesjon for et dansende publikum.
Les hele anmeldelsen: Dains me mæ
