Farida – «Do about it»
Akk og akk! Dette er lyden av god gammeldags hjertesukk!
Sammen med produsenten UNDR, gir Farida oss sin nye fortryllende singel «Do about it». Jeg får lyst til å trekke en parallell til en tidløs Y2K-favoritt som «Say OK» av Vanessa Hudgens. Gjett om emopop-hjertet mitt er i ekstase!
Jeg er underholdt av synthen som svinger frem og tilbake i stereobildet, og den vakre kaskaden av nynning i refrenget. Rytmen får en deilig betoning av bass-grooven. Tekstlinjen «there’s nothing I can do about it» blir sunget med en så hjemsøkende troverdighet at man vet at samvittighetsnaget
er ekte.
«Do about it» handler om å ergre seg over et forhold som er blitt fremmedgjort og uforsonlig. Sporet bærer så mye nostalgi at oppgravingen av fortrengte følelser gir meg en overveldende sensasjon. Jeg kan ikke gjøre annet enn å uttrykke takknemlighet når jeg hører musikk som gjør meg så følsom.
Ronja Lorin Brox, anmelder
Death By Unga Bunga – «Egocentric»
Vi menneske kranglar fælt om mykje, men dei fleste av oss er nokså samde om ei gruppe vi synest har rom for betring. Det er dei som for lengst har passert grensa for sunn egoisme og heller veltar seg i eigen sjølvinteresse, utan eit snev av omtanke for verda rundt dei.
Heller ikkje når karane i Death By Unga Bunga empatiserer med desse empatilause og skriv ein låt frå deira ståstad, står slik oppførsel fram som stort meir enn sjølvrettferdig fjas og usikkerheit. Heldigvis blir det god rock av det!
For kven med hjartet godt plassert i rockelandskapet har vel ikkje ei greie for dei store refrenga og harmoniserande leadgitarane Death By Unga Bunga nærast har gjort til varemerke?
«Egocentric» er siste singel frå plata med den treffande tittelen «Heavy male insecurity» og er berre meir av det gode.
Sjur Systad Tyssen, anmelder
David Grytten, Martin Hazy, Kars og Simon Waaler –
«Si meg»
Det er fort gjort å gi for mykje av seg sjølv og bli tatt for gitt. Ein endar fort opp skuffa og frustrert, så er det eigentleg verdt det?
Det er denne frustrasjonen rapparane Martin Hazy og Kars viser når dei gjestar «Si meg» frå det ferske albumet til produsent David Grytten. Frustrasjon til tross, «Si meg» er ei behageleg sak.
Beaten er prega av langsomme synths og ikkje minst strålande trommeprogrammering, og lar det vere nok plass til at det autotuna vokalsporet kan ta jobben som melodiøs kontrast. Og kvifor ikkje avslutte med litt saksofon når ein først er i gong?
At produsentar hamnar litt i skuggen og ikkje alltid får den honnøren dei fortener, er eit velkjend fenomen. David Grytten har lang fartstid og lite han må bevise, men han gjer likevel nettopp det med «Si meg» og albumet «Dava mekket beaten den e altfor dum!»
Sjur Systad Tyssen, anmelder
Stig Brenner – «Atlantern»
Stig Haugen, som han egentlig heter, leker seg fra strofe til strofe i den nye singelen «Atlantern». Slik det har blitt nevnt tidligere her i Best akkurat nå, så er Ferrarien parkert og det er snakk om Stig Brenner fremover.
Innledningsvis har sporet et jazzete preg over seg, og det uler fra noe som høres ut som en saksofon. Det er til og med en faktisk ulve-sample inni der og! Dette glir lett og forførende videre inn i sporet der produsent Filip Kollsete er å finne igjen.
Bak lydbildet står også Aksel «Axxe» Carlson, og tekstuelt virker det som om det er en dragning mellom det å være bekymringsløs og ikke. Med andre ord, følelser er komplisert, og det er ikke alltid lett å samkjøre hva enten hjertet eller hodet vil.
Om du er av typen som nikker lett med på låter, eller du er den som vrikker på flere ledd, så funker det uansett hvilken kategori man faller innenfor. God lytt!
Faduma Mohamud, anmelder
Myra — «Tørstig»
Regina «Myra» Tucker har hatt en del å rutte med den siste tida. I høst vant hun TONOs Edvard-pris, for låta «Hjemløs i egen by» i kategorien «beste tekst». I tillegg til det, var hun å se i «Stjernekamp», hvor hun rakk å vise flere sider ved seg selv. Og nå en freidig ny singel!
I «Tørstig» flyter hun som alltid lett utover sporet. Det føles aldri anstrengt, og det spesielt med selvsikkerhet i kjent Myra-stil. Lydbildet, der forøvrig Basmo Fam står bak, kan til tider minne om Young Thugs «Die today», som er en personlig favoritt.
Det er hoppende, lett og breialt! I det tekstlige finner man også det samme, der Tucker legger ut om hvor viktig det er å jobbe hardt, samtidig som man koser seg. Det er også gøy med et lite rop ut til Sean «Diddy» Combs luksuriøse vodkamerke «Ciroc».
Faduma Mohamud, anmelder
Brenn. – «Bråkmaker»
Brenn. er ikke bandet som legger mye imellom. Nå kommer pønkeduoen med det som selverklært kanskje er årets ekleste låt, på best tenkelig vis.
«Bråkmaker» er den lydmessige ekvivalenten av et hardt slag i trynet. Brenn. sløser ikke noe tid, men sparker ifra første strofe. Her er det full fart forover. Med en melodi fullpakket med støyende reverb, aggressiv gitar og drivende rytme er «Bråkmaker» en herlig usminket låt som treffer akkurat der den skal.
Selv om den ikke engang runder to minutter, er «Bråkmaker» en ekte energibombe. En låt som får ut alt en måtte ha av overflødig aggresjon, samtidig som den gir deg lyst til å hoppe rundt i gledesrus.
Brenn. beviser nok en gang at det ikke trenger å være pent for å funke som faen.
Aurora Henni Krogh, anmelder
Grim Pil – «Herregud»
Midt-norsk versjon av moderne rap, noen? Duoen Grim Pil er en duo som speiler lyden av dyster Drake og følsom Future, men da med utgangspunkt i trafikkerte Elgeseter gate og Trondheim.
Med den halvmørke atmosfæren som brer seg over EP-en, er dette interessant lytting. «Herregud» gir oss dunkle raps med et skrått smil, og et fint gitarlick og noen enkle trommer driver frem produksjonen.
Jeg vil ikke si at det er motsatsen til partyrap, men det er uansett musikk som har noe ekstra ved seg. Det er ikke noe ensporet med disse gutta, og det komplekse og smarte går hånd i hånd.
Ali Soufi-Grimsrud, journalist
Simen Midtlid, Benedikt – «December, 1999»
Om det er en låt jeg har lyst til å krype opp under armkroken til denne vinteren, er det denne.
Simen Midtlid har fått med seg Oslo-bandet Benedikt på sin nyeste utgivelse, en låt som oser av uskyldig nostalgi for noe en ikke helt forstår – og som bare er gjennomført vakker. Om Josè Gonzales, Sufjan Stevens og Gregory Alan Isakov fikk et musikkbarn, hadde det vært denne unge herremannen fra Os.
«Det enkle er ofte det beste», heter det. Det har Midtlid og Benedikt så til det gangs bekreftet her. Her er det ikke noe overveldende produksjon, eller masse intrikate rytmer en skal følge. Det er bare helt ren musikkmagi.
Kristina Bye, journalist
Ol’ Burger Beats, Vuyo – «Enough for you»
Du veit når en låt får deg til å tenke på en annen, som ikke er relevant på noen som helst måte?
Når jeg hører Ol’ Burger Beats og Vuyos «Enough for you» går tankene mine rett til Bill Withers og den episke feelgooden han skaper i «Lovely day». Kanskje det er den varme Fender Rhodes-lyden, eller bare det at det sitter så ekstremt bra fra første lytting?
Vuyos flyt er upåklagelig, og sammen med Ol’ Burger Beats teft for gode beats blir det dynamitt.
Bendik Hansen, journalist
Olefonken – «Ubuntu Tutu»
Råflott jungeldisco fra Oslogryta. Olefonken har skrudd til 2012-utgaven av «Ubuntu Tutu», og for et mesterverk det har blitt.
Tempoet går noe ned og en helt ny dybde kommer frem. Låta befinner seg i krysningspunktet mellom den beste meditasjonsmusikken noen gang laget og sløv dansemusikk, og er nettopp det du trenger når du om en ukes tid prøver å søke tilflukt fra en viss tidligere rørlegger fra Bergen sine juletoner.
La forresten denne låta stå som et referansepunkt for hvor fett det er når artister tar seg tid til å optimalisere egen musikk!
Bendik Hansen, journalist
