Skal man tro det høyst demokratiske (og forhåpentligvis midlertidige) bandnavnet, stiller samarbeidsprosjektet mellom tre av nasjonens mest interessante musikalske stemmer – Hanne Kolstø, Anne Lise Frøkedal og Atlanter – med like tunger på den soniske vektskålen: Én tredjedel Atlanters glimrende flørting med afropop, én tredjedel Kolstøs innadvendte-men-storslåtte elektroniske pop, og én tredjedel Frøkedals fingernemhet innen både drømme- og powerpop, gjort kjent gjennom henholdsvis Harrys Gym og I Was a King.
«Light», stykket som sparkstarter konserten i romslige Tøyenparken – deres andre offisielle livejobb siden de slo seg sammen for å feire åpningen av vår storesøsterkanal NRK P13 – bærer imidlertid påfallende lite preg av å ha Kolstøs og Frøkedals indiepopspøkelser hengende over seg. I tro tjeneste til afrobeatmesteren Fela Kuti, strekker den seg over ti flotte minutter proppet med blåsere, rop-og-respons-refrenger og det som bedre er.
Se Øya-konserten:
Men dette er mer eller mindre Atlanters terreng. Kolstøs stemme kler dette sjelfulle og duvende terrenget godt under «Jareez», men det er til tross for at hun fremstår både malplassert og lettere neglisjert bak sin spinkle synthesizer. Det vitner om at Kolstø / Atlanter / Frøkedal har til gode å finne en felles identitet. Unntaket fra denne regelen er avsluttende «Standing Still», utgitt idag som kollektivets første singel. Dens røtter sitt i det afrikanske kontinentet, men med sine klare melodilinjer mer enn hinter den om å være ført til papiret med Frøkedals penn.
Den er et godt utgangspunkt for hva Kolstø / Atlanter / Frøkedal kan bli, men enn så lenge låter prosjektet som kutt fra Atlanters kommende andreplate – med to av landets dyktigste musikere med på laget. Riktignok finnes det en million ting som er verre enn dét.
Kim Klev
