Tigerstate – «1997»
Gjengen i det kreative kollektivet og bandet Tigerstate har samla seg for å få utløp for eit årsforbruk av skaparglede. Med svært tilbakelente «1997» føyer dei seg trygt inn i indielandskapet ein stad med band som Beach Fossils.
Det er mykje å legge merke til ved «1997», kanskje særleg grunna eit godt stykke produksjonskunst der alle får plass til å boltre seg. Anten det er gitaren, subtile synthdetaljar eller den leikne basslinja, er det alltid noko nytt ved låten som gjer at den kan spelast igjen og igjen.
Trass i å vere ei heilt fersk låt, vekker «1997» fleire minner i meg – kombinasjonen av gode vener, sånn midten av juli og kveldssol.
Då får det berre våge seg at folk henger opp julepynten i desse dagar, for litt mental flukt frå novemberregnet må ein kunne unne seg.
Sjur Systad Tyssen, anmelder
Kill Ginger – «Emosjonelle krykker»
Det er tillitvekkende når artister makter å fortelle om deres, eh, emosjonelle krykker, uten å være selvmedlidende.
Med hjertet utenpå skjorten gir det uskrevne bladet Kill Ginger oss et innblikk i rapperens liv. «Emosjonelle krykker», for øvrig en strålende tittel, flyter fjærlett som et tomt pillebrett i en søledam.
Kill Ginger skildrer styggen på ryggen på glitrende vis med habile autotune-tunge vers og desto bedre hook. Med boblende, selvmekket produksjon hvor skingrende gitar og sirlig bass omfavner det tunge materialet han prosesserer, er dette funnet er kanskje et av de kulere bekjentskapene jeg har stiftet i 2020.
Ali Soufi-Grimsrud, journalist
Jonas Hibiki – «Big blue»
Er november litt mørk og trist? Jonas Hibiki vet hvordan det føles.
På låten «Big blue» slipper 22-åringen alle følelsene til, og setter ord på mørket på de vakreste måter. Med et jazz-inspirert, melodisk og enkelt lydlandskap, hvor hver tone ser ut til å treffe, engasjerer «Big blue» også på et sonisk nivå. Alt ligger til rette for en gripende formidling.
«I’m feeling so sealed in, cold and heavy», synger Jonas Hibiki. Dette er tekstmateriale lytteren kan relatere til. Selv om det er tunge tekster så kan det være fint også. Man er ikke helt alene med vanskelige følelser.
«Big blue» er kanskje ikke en sang for å dra opp stemningen, men det kan være like godt med en ordentlig gråtelåt i ny og ne.
Aurora Henni Krogh, anmelder
Das Body – «Against the glass»
Det som er deilig med Das Body er at de gjør ting på sin egen måte, uten videre tanke for tendenser som måtte prege pop-landskapet. På debutalbumet «Peregrine» ser vi igjen hvordan Oslo-bandet pusher sin egenrådige synth-pop til forfriskende nye høyder.
«Against the glass» er en av låtene som skiller seg ut på platen. Det er en karismatisk virkelighetsflukt som bare vokser og vokser til nærmest hypnotiske høyder.
Allerede fra den ulmende begynnelsen kan du føle at noe stort er i ferd med å skje. Vokalist Ellie Lindens bitter-søte stemme skinner i møte med pulserende synth og forenklet rytme, her spilles det i flere dimensjoner samtidig.
Dette er rett og slett en nesten sakral låt-opplevelse.
Aurora Henni Krogh, anmelder
Musti – «En brennende Tesla»
Ja, vi elsker dette landet. Men hvem liker vel ikke å se for seg byråkratiet ta fyr? Eller i dette tilfellet; å brenne en Tesla med et smil. Etter et hett år for Musti, får vi Kastel-produserte «En brennende Tesla».
Vi hører støtt og stadig om oppveksten på Tøyen som bakteppe i Mustis tekstunivers. I dette lydbildet kan man blant annet høre en politibil i utrykning og hooket resitert gjennom en megafon. Verslinjen «Black lives matter på mitt pannebånd» dirrer i brystet.
Sist vi fikk høre Musti iført lederdrakten, sammenlignet hun seg selv med Gro Harlem Brundtland. Med en tydelig avsmak for grådighet og korrupsjon, tar rapperen gull i å skjelle ut «griser i slips og dress» og pappagutter med sølvskje i munn.
I god Robin Hood-ånd, vil jeg anbefale deg årets anthem, «En brennende Tesla».
Ronja Lorin Brox, anmelder
Niilas – «Verdens fineste»
Bergensbaserte Niilas, Vibbefangers elektronika-alibi, slapp sitt soloalbum forrige uke og er ikke mindre enn et eklektisk mesterverk!
Låten «Verdens fineste» leker med ambient og breakbeats på stilsikkert vis. Den seiler opp som min favoritt inn i adventskosen med sin drømmende vokal, tunge basslinjer og elementer av space/flymotor-sus.
Niilas treffer presist og oser selvtillit. Et navn jeg tipper blir å se på festivalplakater neste år. God lytt!
Håvard Sandvik, videojournalist
Ida Fiona – «Off switch»
Mellom overfloden av julelåter, (hvor ble dette året av?), finnes en herlig åttitalls-inspirert poplåt i «Off switch».
Ida Fiona er et foreløpig ukjent navn i min katalog, men etter å ha danset meg gjennom denne gladlåta, gleder jeg meg til å høre mer. For hvor mange har ikke ønsket seg en «av-knapp», nettopp i år? Ida Fiona gir oss et velkomment avbrekk forkledd i en sukkersøt forpakning, med glitter og strobelys.
Kristina Bye, journalist
The Switch – «Rumours»
Få ting gleder meg mer enn når den den ukentlige, skreddersydde Spotify-lista over nyutgivelser avslører at en av favorittartistene mine har gitt ut ny musikk.
Denne gangen poporkesteret The Switch! Oslobandet er etter min mening enestående i norsk sammenheng, der de på løpende bånd pusher kvalitetslåter med ekstremt nynnbare melodier og tekster fulle av undring og nærhet (og referanser).
«Rumours» fremkaller i kjent Switch-stil en slags underlig nostalgi, der jeg ikke helt vet hva låta prøver å ta meg tilbake til. Men at det er hyggelig der, det kan du banne på! En låt jeg skal la gå på repeat fram mot bandets neste utgivelse «Macca/Jawaka 2: Rikt indre liv».
Bendik Hansen, journalist
Jez_ebel – «In her eyes»
Mange fikk øynene opp for Jez_ebel under Bylarm-festivalen i fjor. Den gangen var hun en typisk, fersk Soundcloud-artist: hjemmelaget bedroom pop der hun la sin egen vokal over diverse elektroniske samples, som ble gjenskapt av en DJ live. Men for en stemme det var!
Den imponerende, dagsferske singelen «In her eyes» låter derimot helt fri for samples og digitale elementer.
På denne visa om et akterutseilt forhold benytter Isabelle Aimee Johannesen, som hun egentlig heter, seg nemlig av et helorganisk, bossa-nova-aktig lydbilde isteden. Et stilskifte som kler den tidløse, ømme vokalstilen hennes særdeles godt.
Plutselig er hun over i et landskap som minner mer om lokale helter som Charlotte dos Santos og Sondre Lerche enn amerikanske Clairo, og det er bare å glede seg til man en dag får oppleve dette live i et mørkt, intimt lokale.
Eskil Olaf Vestre, journalist
Lokoy + Emilie Østebø – «A mistake»
Jeg har satt stor pris på flere av samarbeidene Lokoy (ja, vi kjenner han også som Lasse Lokøy fra Sløtface) har gjort den siste tiden. Både med Jimi Somewhere og Safario har han låter med unikt uttrykk og lydlandskap.
På den nyeste låta «A mistake» har han fått med seg Oslo-baserte Emilie Østebø, et nytt navn for mange, men et navn en burde legge merke til.
Tankene går til tider både til Clairo og Soccer Mommy når jeg hører denne. Emilie Østebø sin avslappa og kule vokal passer godt sammen med det gitardrevede, lo-fi universet i låta.
Denne her kommer til å vokse på deg og du kommer til å ta deg selv i å nynne på refrenget i helgen som kommer i både tide og utide. Hører gjerne dette samarbeidet flere ganger!
Nina Gjertsen, programleder
