Blakes tekst-kompleks

James Blake er kjent for rørende tekster. Men Øya-headlineren slet lenge med troen på sine egne lyriske evner.

Bibliotekteltet på Øyafestivalen, fredag kl 15: Anerkjente og prisbelønte Tomas Espedal skal lese høyt fra både utgitt og kommende materiale for Øya-publikum, men velger å åpne seansen med en annen manns ord.

Les anmeldelsen av James Blake på Øya 2013 (4/6)

– Jeg er ikke vant til å være på festival, og det er første gang jeg er her i Middelalderparken. Jeg tror middelalderfolket ville satt pris på James Blake, sa han – før han gjentok en linje av den unge, britiske artisten to ganger:

– We lay, nocturnal / speculate what we feel. 

Espedal er langt fra den eneste som har latt seg røre av teksten til «I Am Sold» og andre låter av James Blake, 25-åringen som har gitt næring og trøst til knuste hjerter med sin basstunge, følelsesladde og svale elektronika-soul.

Les: Alt fra Øya | Se: Bildegalleri

Når P3.no møter briten backstage og forteller om hendelsen tidligere på dagen, blir han tydelig beæret.

– Da jeg begynte å lage musikk fikk jeg komplekser for tekstene. Jeg har alltid likt å skrive, men kun for meg selv – og følte meg ikke kvalifisert for å sende ordene mine ut i verden. Det å høre at en forfatter sier at han setter pris på tekstene mine synes jeg er utrolig hyggelig.

Fra bok til låt

Nettopp bøker er blant Blakes største inspirasjonskilder. Han nevner britiske pionérer som George Orwell og Christopher Hitchins som favoritter, men sier det er japanske Haruki  Murakami som har påvirket han mest de siste årene. Nylig skrev han en låt direkte inspirert fra en passasje i boken Norwegian Wood, som han beskriver som «fantastisk».

– En av hovedpersonene i boken er isolert på en slags institusjon i fjellene, og skriver et kjærlighetsbrev til en jente han savner.

– Det rørte noe i meg jeg ofte har tenkt på; hvis jeg skriver en låt til en spesiell person, og den personen aldri får hørt låta – var det da vits å skrive den?

James Blake, Øya 2013 (Foto: Tom Øverlie, NRK P3)
P3.no møttes James Blake backstage før fredagens konsert på Øya (Foto: Tom Øverlie, NRK P3)

Blake lar spørsmålet henge noen sekunder før han fortsetter tankerekken.

– Kommunikasjon handler jo om å snakke til hverandre, ikke forbi. Det er kanskje feigt av meg, men når jeg skriver låter adressert til noen spesielle, sender jeg den aldri til dem. Jeg bare håper de får hørt hva jeg har på hjertet, sier han.

Som i et forsøk på å balansere de filosofiske tankene, lyser han plutselig opp i et smil og konkluderer:

– Når jeg ligger på dødsleiet skal jeg levere ut en liste over hvem låtene mine er skrevet til og hva de egentlig handler om.

Inspirert av savn

James Blake dukket opp i bloggosfæren i 2010. Allerede de første låtene han slapp sendte frysninger nedover ryggen på både musikkjournalister og -elskere verden over. En coverversjon av Feists «Limit To Your Love» tok han inn på radiorotasjon og den kollektive bevisstheten verden over, og debutalbumet James Blake sto igjen som et definitivt 2011-høydepunkt.

Suksessen har tiltatt ytterligere etter årets album Overgrownog jobben som en av headlinerne på Øyafestivalen er bare et av mange stoppesteder denne sommeren. Den siste uka har han spilt i Australia, New Zealand og Canada.

– 2013 har vært et bra år. Jeg får reise rundt sammen med folk jeg liker, og trives veldig godt med det. I begynnelsen var det slitsomt, men etterhvert har jeg fått bedre spillesteder og -tider, og flinke folk som organiserer – så nå er det veldig komfortabelt.

Den høflige engelskmannen virker oppriktig når han lovpriser turnélivet. Flaks for han: Konsertkalenderen er nemlig tettpakket frem til slutten av november. Blake skal spille både i Asia, Australia, USA og Europa de kommende månedene.

– Jeg elsker spillejobbene, men ikke selve reisen. Neste stoppested er alltid gulrota på stanga foran meg, og holder meg gående. Jeg bruker sikkert ni timer per dag på transport, og er nødt til å bruke tida på noe fornuftig, hvis ikke blir jeg helt passifisert.

Noen musikere sliter med å skrive nytt materiale når de er på reise – for meg er det motsatt. Tiden som går, savnet etter familien og de jeg er glad i er noe av det som inspirerer meg mest.

– Bibelske dimensjoner

For to år siden spilte James Blake en konsert på Parkteatret i Oslo det fremdeles går gjetord om. Bassen fikk hele lokalet og publikum til å sitre, og lyset og røyken gjorde den skjellsettende musikkopplevelsen enda mer intens.

Siden den gang har Blake vokst seg ut av de små lokalene; på Øyafestivalen er det hovedscenen Enga som gjelder, og i oktober spiller han på Sentrum Scene, som har kapasitet på 1800 personer.

Artisten selv synes ikke noe går tapt på veien fra de små til de store scenene.

–  Den største forskjellen er jo rett og slett at scenene er større. Det oppleves selvsagt forskjellig å spille på en liten klubb, hvor du kan skuffelsen i folks øyne, og på store festivalscener med bibelske folkemengder foran seg. Lyset og bassen er selvsagt mer virkningsfulle innendørs, men slik jeg ser det handler det mest av alt om å tilpasse seg til stedet man skal spille.