Tidligere denne uken uttalte Lars Lillo-Stenberg til VG at TV-situasjonen for et band som deLillos var langt bedre på midten av åttitallet enn den er i dag. Det høres jo vilt ut, men han har naturligvis helt rett.
Det samme gjelder TV-tilbudet – i det minste for de som måtte ha et snev av interesse for musikk som noe annet og mer enn avansert karaokelek.
Cover Me. Stjernekamp. Hver gang vi møtes. Mer eller mindre «folkekjære» artister møtes på tvers av sjangerbegrensninger og -kompetanse, blottet for pretensjoner og konflikt. Det er Idol uten risiko, for viderekomne som burde vite bedre, med den samme gnagende følelsen av tomhet lurende under den joviale fasaden. Og nåde den som ikke koser seg.
Intimitetshoreri
Et begrep som «sellout» har for lengst fått en distinkt eim av møllkuler og klisne kamferdrops hengende ved seg, så la oss heller kalle en voksende skare hjemlige artister for det de er: Smørblide utøvere av verdens eldste yrke, samlet i en hurtig ekspanderende runkesirkel der alle er bestevenner.
Rent musikalsk går det lenge mellom de minneverdige øyeblikkene. Én sommerfugl i vinterland gjør tross alt ikke en hel TV-filosofi bærekraftig, og det er heller ikke så viktig: Intimitetshoreriet handler først og fremst om å by på seg selv, gjerne med en eller annen tåredryppende historie om den vonde tiden på lur. Tårer er og blir det beste glidemiddelet.
Kjære artist: Hva har vi gjort deg? Hvorfor vil du oss – og enda viktigere: deg selv – så vondt?
Kannibalisering
TV-virkelighetens dragning mot servil og intetsigende plapring har selvsagt konsekvenser – ikke minst for artistene selv. De ivrigste underholdningsmaskinene kannibaliserer den delen av sin egen virksomhet som plasserte dem i TV-ruten i utgangspunktet.
Et godt eksempel er allestedsnærværende Vinni, som gjennom sine utallige opptredener på skjermen har gitt begrepet «overeksponert» en ny mening. Paradokset er at TV-artisten Vinni langt på vei ser ut til å ha fortrengt plateartisten. De ferske singlene «Stjernestøv» og «Ikke sant» har så langt floppet totalt – det norske folk har åpenbart langt mindre interesse av å høre mannens egne låter enn å se ham gjøre mer eller mindre overbevisende tapninger av andres.
Det er imidlertid liten tvil om hvem som er de mest skadelidende i denne smørja: Unge, uetablerte og ikke utpreget kommersielle artister som befinner seg utenfor runkesirkelen. Denne artistgruppen blomstrer på nettet – både gjennom sider som Urørt og samarbeid på tvers av fysiske begrensninger, som når Dylan Mondegreen hanker inn en georgisk musikkvideoregissør han har oppdaget via Vimeo.
Men alt dette foregår i trygg avstand fra arenaen som tradisjonelt har løftet artister ut av obskuriteten og inn i folkebevisstheten – TV-underholdningen.
Farvel til journalistikken
Det ser unektelig nokså mørkt ut. Og mørkere skal det bli. Denne høsten ser du Lydverket – det eneste musikkjournalistiske TV-programmet i Norden akkurat nå – på skjermen for siste gang.
Det er en pussig situasjon. Musikk vurderes, for første gang på svært lenge her til lands, ikke lenger som verdt å dekke journalistisk på TV lenger – i motsetning til film, litteratur og visuell kunst, som alle har sine nisjeprogrammer.
Vi er riktignok alle blitt musikkeksperter. Distinksjonen mellom bra og dårlig er for lengst opphevet. Men man skal ikke nødvendigvis være fanatisk opptatt av musikk som kulturelt uttrykk for å forstå at den kan være noe langt mer enn en middels god coverlåt eller to.
Nok nå
Det finnes imidlertid gleder i alt skåret.
Seerne har vendt Cover Me tommelen ned, og programmet er nå flyttet fra primetime på tirsdagskvelden til den bortgjemte og lett stusselige plassen etter God kveld, Norge seint på lørdag – «den plassen i sendeskjemaet som programmet fortjener», som TVs Bjarte Laastad kryptisk formulerer det overfor Kampanje.
Det skal også nevnes at flere av våre største og beste popartister ikke gidder å bidra til feelgood-sirkelen. La meg kjapt nevne tre som garantert ikke har manglet muligheten – Ane Brun, Susanne Sundfør og Marit Larsen – og legge til at jeg kommer til å flytte ut i skogen og leve av det naturen har å by om jeg noensinne må se og høre dem covre Tor Endresen eller Maria Arredondo.
Til dere andre: Det går an å si nei. Det kan til og med føles godt av og til. Prøv det.
Marius Asp
