Hvis du skulle finne på å hevde at The National er et kjedelig band, så kommer jeg ikke til å gå til sak mot deg. Dette er tross alt typen band som sverger til fattet ulming fremfor rastløs eksplosjon. Dermed krever gjerne låtene deres tid og tålmodighet for å komme godt under huden – ikke ulikt typen på festen som studerer titlene i bokhylla fremfor å prate ivrig om arbeidsuka som nettopp har passert.
Sånn oppfører i hvert fall Brooklyn-bandet seg når de befinner seg i studio. På en scene – Amfiet på Øya, for å være spesifikk – faller det imidlertid naturlig for vokalist Matt Berninger å vrenge sjela på flere vis enn rent lyrisk. Under «Abel», et av få kutt på settlista som ikke er plukket fra bandets to seneste fullengdere, sitter den gråsprengte frontmannen på huk og vræler inn i mikrofonen, mens de identiske tvillingene Aaron og Bryce Dessner øser for harde livet på sine respektive gitarer.
Kort tid senere befinner Berninger seg blant publikum, der han løfter en ansiktsmalt guttunge på skuldrene til strofen «I wish I didn’t sleep so late/I used to be carried in the arms of cheerleaders». Disse er to av konsertens største øyeblikk hva hjertevarmende, mellommenneskelige opplevelser angår – spesielt tatt i betraktning hvor mye eksistensiell angst The Nationals univers roterer rundt.
Se Øya-konserten:
Rent musikalske høydarer? Både “Blodbuzz Ohio” og “Fake Empire” er begge erkeeksempler på hva The National gjør best, der de manes frem av kvintettens usedvanlig begavede trommeslager Bryan Devendorf, før de kulminerer på storartet vis – i dette tilfellet med Berninger som eksemplarisk tilstedeværende bandleder.
Men – om du er grunnleggende skeptisk til de sørgmodige amerikanerne – skal jeg likevel gå med på én ting: Selv om jeg trillet frem fem øyne til deres sjette fullengder fra fjoråret, understreker konsertens vektlegging på denne plata at Trouble Will Find Me ikke akkurat bugner av melodier som fortjener å føres inn i historiebøkene.
Ikke at er noen nevneverdig festbremst: The Nationals oslovisitt handler primært om å uttrykke – og dele – følelsene som hviler bak produksjonene. I så måte er dette en stor suksess.
Kim Klev
