Disse har vi tro på i 2021: – Kan ta over både i Norge og internasjonalt

Her er elleve artister du bør følge med på.

Kalena

Med alle de flotte popsangerne vi har her til lands, føler jeg at det er på tide med en artist som kan kapre r&b-tronen. Merk dere navnet Kalena: Helt fra første øyeblikket jeg hørte musikken hennes, visste jeg at jeg skulle bli en fan.

Bergenseren og r&b-sangeren / låtskriveren / instrumentalisten (the list goes on) er enkelt og greit bare fascinerende. Kalena er en artist med et stort potensiale, og en du absolutt bør holde et øye med.

Debutsingelen hun velsignet oss med, «Why are we still», vil jeg tørre å påstå at er en av de beste norske r&b-låtene på lenge. Vokalmessig er den feilfri, og på mange måter byr låten på et tilbakeblikk til 90-tallets r&b-høyder, samtidig som hun klarer å flette dette sammen med en moderne «indie-pop-vibe». Med hennes egen koring på låten, demonstrerer hun den utrolige bredden i vokalen sin.

Med Kalenas fløyelsmyke, men likevel sjelfulle stemme på det laveste, og hennes nesten engleaktig toner på det lyseste, vet jeg at denne stemmen kan kan ta over både i Norge og internasjonalt.

Selv beskriver hun musikken sin som «den perfekte blanding av indiepop, neo-soul og r&b». Og det er det ingen tvil om når man hører musikken hennes.

Jeg håper virkelig, som den «90s baby» jeg anser meg selv for å være, at dette er starten på en ny r&b-bølge inspirert av sent 90- og tidlig 00-tall. For det er ingen tvil om at det å spille på nostalgiske følelser og «throwbacks» har vært med på å forme lydbildet vi har hatt i de siste årene, men jeg føler meg greit ferdig med 80-tallet nå.

Nathan «Nate» Kahungu, programleder i «StudioP3»

Ash Olsen

Første gong eg høyrde musikken til Ash Olsen datt eg nesten i bakken, for så å sette låten hennar på konstant repeat. Spør du meg var «KITKAT» ein av dei kulaste låtene ein kunne høyre på P3 i 2020.

Attituden ho leverer medan ho rappar om å knekke nokon som sjokolade, er så unik og hardtslåande at eg følte noko av den blei overført til meg medan eg lytta til låten. Og dette var berre debutsingelen.

Ash Olsen er ei 20-år gamal kvinne frå Fredrikstad som fant musikaren i seg då ho oppdaga Tupac sin «Only God Can Judge Me» og ville synge med. Deretter vart det rett inn på LIMPI og etter kort tid slapp ho låten «KITKAT» som ho har produsert saman med Malte Andreas Höglund.

Låten har ein gitardreve, enkel beat som Ashy krydrar til med monoton, men sjølvsikker vokal. Den handlar om å ta hemn på fleire moglege vis og å vere iskald medan du gjer det. Jepp, eg sa ho leverte attitude.

Sidan debutlåten kom ut i april 2020, har den fått over 700.000 streams på Spotify og ifølge Ashy sjølv då ho besøkte «StudioP3», gjorde den til at fleire i musikkbransjen både i Norge og i utlandet har tatt kontakt med ønske om å jobbe med ho.

Likevel held ho og produsent Malte fram med suksessoppskrifta. Hennar andre låt «Wildin’» kom ut tidlegare i år via Ashy sitt eige plateselskap, og med denne viser ho at ho har endå meir å by på. Eg er overbevist om at vi kjem til å høyre meir av dei drivande beatsa, trygge flowen og attituden til Ash Olsen i tida framover.

Arianrhod «Arian» Engebø, programleder i «StudioP3»

T-section

Grønland og Tøyen er på manges radar om dagen. Ikke bare på grunn av at boligprisene stadig øker i det som har blitt to av Oslos mest populære bydeler, men fordi mange av de nye hovedstadsrapperne kommer derfra.

T-section består av Enza, M4 og Kabal som gjennom musikken ønsker å være en stemme for sine nabolag i nettopp Oslo sentrum.

Med kun fem låter på Spotify og en debut for under et år siden, har T-section allerede godt over tre millioner avspillinger til sammen. Det var med deres sterke bidrag på Siyabång-låta «Området» at de tre fikk skikkelig spredning og oppmerksomhet.

Gjennom låtene sine forteller de med egne ord historier som vi vanligvis får presentert på kritisk vis via media og politikere. De tre maskerte rapperne er viktige stemmer for mange unge i Norge i dag, og både tekster og musikkvideoene gir oss et innblikk i livet og oppveksten til gutta fra Tøyen og Grønland.

Det er ikke bare historiene og skildringene til T-section som er unike. Selv om det kan være vanskelig holde styr på hvem som er hvem, bak de svarte finlandshettene, er det lett å høre at dette er tre dyktige rappere med hver sine kvaliteter.

Enza, M4 og Kabal utfyller hverandre på eksemplarisk vis, hvor de musikalsk og teknisk løfter hverandre, så hver og en av dem får skinne. T-section er det nye Tøyen-løftet!

Adiele Helen Krüger Arukwe, musikksjef

Rambow

Tidlig i fjor dukka det opp en musikkvideo på Youtube av en gutt som rapper foran en Bentley, blant lave blokker. I de neste bildene står han på terrassen til en villa med utsikt over Oslofjorden, deretter omringet av gutter med Gucci-, Louis Vuitton- og Hugo Boss-assessorer.

Rambow, som i videoen er 15/16 år, har regulering og er midt i stemmeskiftet. Han beveger seg tilbakelent til takten på den tunge beaten. Gestikulerer troverdig til teksten han rapper. Den unge gutten oser av selvtillit, attitude og fete bevegelser som om han er født til å gjøre akkurat dette – rappe, flekse, underholde. Det er umulig å ikke la seg fenge, og videoen får raskt oppmerksomhet blant hiphopinteresserte.

På under et år har Rambow fulgt opp med hele fire singler: «Take 1 (Comeback)», «Take 2 (Truth)», «Take 3 (Big Bang)» og «Take 4 (Go)». I januar ble han løftet frem som «Månedens Urørt» med andresingelen, som er den sterkeste og tydeligste av låtene. Det er imponerende hvor gjennomført Rambow allerede er.

Bildene, coverarten, produksjonen, videoene, tekstene og ikke minst fremførelsen holder et imponerende høyt nivå. Det er også gøy å høre hvordan han hyller sitt store forbilde 50 Cent og 2000-tallsstilen, i lydbilde og videomateriale.

Den unge Furuset-rapperen har en egenart og en karisma som mange bare kan drømme om. Rambow er et naturtalent og er uten tvil en av årets mest spennende nykommere.

Adiele Helen Krüger Arukwe, musikksjef

Fights

Då Fights frå Oslo slapp den første EP-en sin i november, sleit eg nesten med å styre begeistringa mi. Dei fire låtane utgjorde eit så direkte, energisk og tvers gjennom fengande produkt, langt reinare enn ein kan forvente av eit nokså ferskt band. Eit alt i alt presist stykke riffbasert pønk, og ein real augeopnar, for her hadde eg sove i timen.

Medlemmene har bakgrunn frå ulike band og soloprosjekt, hovudsakleg innanfor pop, langt unna Fights sitt meir aggressive univers. Det seiast jo at dei mørkaste sjelene syng dei lystigaste songane, og teften for fengande låtar har dei fire tatt med seg vidare.

Det er ein fair påstand at det er mange om beinet i sjangeren «norsk band med Kvelertak, The Good The Bad and The Zugly og Turbonegro som sentrale inspirasjonskjelder». Samstundes har vel innovasjon aldri vore scandirockens fanesak.

Det vert meir interessant å spør kor godt dei meistrar det dei forsøker på, og der er det openbert at Fights kjenner både seg sjølv og referansane sine. Dei er kanskje ikkje fullt så vulgære, kyniske eller forbanna som føregjengarane, men den mørke humoren er intakt. Eit strålande eksempel er «Wasted Times» og den tilhøyrande musikkvideoen med Lars Berrum i hovudrolla.

Sånt gjer seg ekstra godt live, men når dei uansett ikkje får halde konsertar, har Fights valt å bruke tida effektivt. Dei er allereie i gong med innspelinga av endå ein EP, eller til og med album, om materialet er godt nok. Før den tid er målet å få heldt den stadig utsette releasekonserten for deira første EP før det har gått pinleg lang tid. Uansett kva det blir til, er Fights produktive, og gir all grunn til å følge med det komande året.

Sjur Systad Tyssen, anmelder

Din Moris

Det er ikkje enkelt å skulle bygge image som tøff pønkar når det stadig dukkar opp god pop som sjarmerer ein i senk og riv ned alt ein har bygd opp.

Etter at eg oppdaga Din Moris tidlegare i vinter, er det nemleg ikkje reint sjeldan eg har leita fram bandet på Spotify mellom slaga. Det er noko med dei leikne arrangementa, litt henslengte vokalen og ikkje minst dei nordnorske harmoniane som verkeleg fungerer.

Din Moris vart etablert på Musikkhøgskolen i Oslo for to års tid sidan, av Synnøve Ovrid og Simen Skrebergene, og har med tida funne si endelege form som kvartett. Dei har vore samanlikna med m.a. No. 4, og hentar inspirasjon i ei variert rekke band og artistar, frå Big Thief til Odd Nordstoga.

Likevel er nok den mest treffande skildringa den dei sjølv kjem med. At det er lyden av å vere ung, eksistensiell og forelska. Når mine umiddelbare assosiasjonar går litt tilbake i tid, til eigne tenår og 00-tals indiepop som Camera Obscura, er det vanskeleg for meg å påstå noko anna.

Det vert forhåpentlegvis nok å følge med på frå Din Moris i år. I løpet av våren skal vi kunne forvente oss ulike låtslepp, og etterkvart konsertar. Som dei sjølv seier, vert det jo for dumt at eit band som karakteriserer seg som «et friskt pust inn i den nordnorske popbølgen» enno ikkje har vore nord for Trondheim.

Krona på verket vert uansett EP-en bandet for tida er i gong med å spele inn. Etter planen kjem den ut på Rhodos Records til hausten, og er det vi har fått høyre så langt noko å gå etter, ser jo dette veldig lovande ut.

Sjur Systad Tyssen, anmelder

Von August

Det norske musikklandskapet har de siste årene i stadig større grad blitt preget av engelskspråklig vokal og amerikansk inspirasjon. Men under overflaten bobler det en interessant, helnorsk bevegelse innenfor indie-verdenen.

Inderlige, norskspråklige, kvinnelige vokalharmonier lag på lag, dandert med drømmende synth. Filosofiske, ektefølte tekster og fengende, elektroniske lydbilder som inviterer til avslappende virkelighetsflukt istedenfor savn over stengte dansegulv. Band som bergenske Evigheten og østlandske Von August er gode representanter for denne nye bølgen.

Hos nykommerne Von August leveres de nydelige vokalharmoniene av synthspillende Live Schau og Klara Ossum. Trioens siste medlem er den dyktige produsenten Simon Nome, som under aliaset Kakaosimon ga ut et av 2020s mest underholdende og undervurderte hiphop-album.

Von August låter eksperimentelt, men samtidig poppete nok til at tankene i blant kan gå til lekne party-synthband som Svømmebasseng. Trioen har planlagt mange utgivelser i 2021, og det er bare å glede seg: Von August har nemlig imponert med hver låtslipp så langt. Fra den lovende starten med en svevende, langsome ballade i No. 4-stil på «Møllergata 53». Og ikke minst den pure, poppete synthlykken på oppfølgeren «Det vi aldri snakket om». Teksten er derimot sårbar og intim: Her handler det om vonde minner, skam og selvkritikk.

Deres nyeste låt, «Hvis du vil», er tilsvarende ærlig og øm i tekstmaterialet, og deilig produsert. Lybildet beveger seg gradvis fra langsomt og atmosfærisk, til en etterhvert hardere, drum & bass-aktig beat, som vekker en viss nittitallsnostalgi. Slik uforutsigbarhet gjør at det blir ekstra spennende å følge med på Von August videre.

Eskil Olaf Vestre, journalist

Jonathan Floyd

Han er kun fem spor ut i artistkarrieren, men tross kort fartstid har Jonathan Floyd fra Oslo bemerket seg i pop- og r&b-segmentet.

Det lekne spillet mellom selvsikker tristesse (forankret i universell tematikk som kjærlighet og tilhørende konsekvenser) og fengende produksjoner har fanget min interesse for den unge sangeren.

19-åringen har åpenbart latt seg inspirere av en viss kanadier og den fremste i r&b-landskapet i Norge, noe han selv har meddelt, og tar referansepunktene og knar det til noe eget. Trolig det beste med låtene, foruten at han virker uredd, er de megafengende melodiene.

«Heartbreaker», hans nyeste utgivelse og enn så lenge det sterkeste kortet i sangbunken, viser et høyt ambisjonsnivå. Sånt lover jo godt for framtiden.

Så ja, utgivelsene har en melankolsk vibb ved seg, men det blir aldri for trist siden det kombineres med dansete produksjonsgodbiter. Jonathan Floyd får dansefoten til å rykke og nakkevirvlene til å duve samtidig som det setter i gang et par tanker. Den hellige låt-treenighet.

Ali Soufi-Grimsrud, musikkprodusent

Vuyo & Ol’ Burger Beats

Hvis A Tribe Called Quest og Wiki fra Ratking hadde fått barn, så ville det vært Ol’ Burger Beats og Vuyo.

Den Oslo-baserte duoen ble ført sammen gjennom sin lidenskap og entusiasme for rapmusikk krydra med jazz og soul. Før de fant veien til hverandre, har de på hver sin side markert seg i den norske hip-hop-undergrunnen, der Ol’ Burger Beats har jobbet som produsent og Vuyo som rapper.

Duoen er opprinnelig fra Møre og Romsdal, og består av Ole Birger Neergård fra Vatne og Ole Vuyo Småge fra Gossen. Førstnevnte har krydra scenen med mangfoldige og dynamiske produksjoner, hvor greia har vært et tilbakeskuende preg som kutter og leker seg mellom et vidt spekter av musikalske tradisjoner. Denne eklektiske tilnærmingen passer godt til Vuyos særegne rappe-stil, der et komplekst og dypt tekstunivers blir framført med alvor, men samtidig også en slags letthet.

Det er ingen grenser for hva et samarbeid mellom de to kan føre til, og man merker allerede en slags gradvis utvikling fra EP-en de slapp sommeren 2020, «All Yours», til den seneste LP-en, «Dialogue». Sistnevnte har allerede rukket å bli anerkjent internasjonalt, som viser at deres stil rekker også utenfor landets grenser.

Jeg har stor tro på at vi vil høre mer fra duoen i 2021!

Faduma Mohamud, anmelder

Solå

Sol Sunnanå Eriksen (25) fra Stavanger gjorde seg først bemerket da hun debuterte under artistnavnet Solå i 2019, med lo-fi poplåter direkte fra soverommet.

Hennes unike evne til å skrive relaterbare låttekster, for deretter å kle dem i delikat og drømmende popdrakt, har uten tvil truffet en nerve. Da hun for to år siden var «Månedens Urørt» og i den forbindelse spilte live hos P3, florerte kommentarfeltet med lovord som «Wow, dette er Norges nye stjerne».

Siden den gang har Solå sluppet flere sterke singler, blant annet nydelige «B Mine» og glitrende «Last Lines», hvor hun har fått med seg den Spellemannsnominerte produsenten Matias Tellez, Vetle Junker fra Verdensrommet og Even Kjelby fra Great News.

Dette har resultert i en slags mutert versjon av det noe upolerte uttrykket hun debuterte med, og det låter rett og slett skikkelig fint og mektig. Ekstra gledelig er det da å vite at disse låtene er de første smakebitene på debut-EPen som, hvis ryktene stemmer, er rett rundt hjørnet.

Anna Nor Sørensen, journalist i «Urørt» og programleder i «Absolutt fredag»

Whammyboy

Bak det gøyale artistnavnet Whammyboy finner vi 23 år gamle Noah Johansen fra Moss. Siden han slapp sin debutlåt «On my mind» i fjor har det trekkspillaktige hooket tidvis gått på repeat i hjernen min, noe som alltid er et godt tegn.

Det er generelt god tilgang på partier som fester seg lett i låtene Whammyboy har sluppet hittil, og jeg er imponert over det solide uttrykket han allerede har klart å skape.

Selv beskriver han musikken sin som space pop, og det føles faktisk litt som å flyte rundt i verdensrommet når man trykker «play». Det er dessuten umulig å ikke trekke paralleller til band som MGMT, Pond og ikke minst psych-legendene Tame Impala.

Med bart, langt hår og en noe lik vokal kan man nesten kalle Whammyboy for Norges versjon av Kevin Parker. Samtidig bringer han noe unikt og forfriskende til den norske musikkscenen, som gjør Whammyboy til en artist jeg mener bestemt at vi ikke må sove på i 2021.

Anna Nor Sørensen, journalist i «Urørt» og programleder i «Absolutt fredag»