Hun har få fakter og er kanskje tidvis introvert, men gjennom den interessante og vedmodige scenepersonligheten glitrer talentet. Emilie Nicolas har rett og slett en forrykende sangstemme.
Elektropophåpet, som min kollega omtalte Nicolas tidligere i år, spiller på Basstionen. Pstereofestivalen har skapt en mer åpen løsning på nevnte scene, et grep alle parter vinner på. Hennes ferdigheter får «bokstavelig talt» mer plass å boltre seg i, og når jeg ser meg rundt er mange blikk rettet mot scenen. Egenarten til hovedpersonen er på plass, selv om det svevende låtmaterialet er en smule identitetsløs.
Hun har stålkontroll gjennom setlisten som flyter rundt i Lykke Li-landskapet. De programmerte fingerknipsene og clapsa, geleidet av bandet som består av en dyktig trommeslager samt keybordist og bassist, er friske innslag i drømmeelektroen. Nicolas selv, kledd i helvsvart for anledningen, beviser mer enn en solid stemme: Det er en betagende eleganse i bunn som gjør Emilie Nicolas til en spennende artist, bundet med glimt av smil mellom kuttene, beherskelse og et dypt fokus på arbeidsoppgavene.
Blant annet «Nobody Knows, «Grown Up» og DumDum Boys-coverversjonen «Pstereo», som strengt tatt er en helt ny låt, spilles opp i løpet av de førti minuttene hun har til rådighet. Ser vi bort i fra sporene som er en anelse utydelige, er konserten noe av det beste jeg har hørt i løpet av festivalsommeren. Nå håper jeg virkelig at Nicolas fortsetter å blomstre og at hun blir et navn å regne med i årene som kommer.
Ali R. S. Pour
