«Noen ganger dukker det opp musikk fra intet som det føles som du har ventet på i en evighet», skrev jeg da jeg først oppdaget Emilie Nicolas i fjor. Et knapt år og massiv hype senere er inntrykket det samme – om ikke forsterket – når stjerneskuddet inntar Rockefeller under by:Larm.
Bærum-jenta har med sine enkle, men sterke låter hele veien evnet å stå ut i mengden, og å få musikken til å skinne uten å mase seg frem. På scenen på Rockefeller er både Nicolas og bandet kledd i svart, og lyssatt beskjedent, men stemningsfullt. Fra første låt synger 25-åringen fantastisk bra; klokkeklart, med full kontroll og evnen til å bruke stemmen som et instrument i seg selv. Den beveger seg feilfritt og kjapt fra det dype og kraftfulle til det lyse og intense – og bruken av klang og ekko er aldri overdreven, kun forsterkende.
Det elektroniske uttrykket fra låtene hun først bemerket seg med på Soundcloud er bygget ut med bass, trommer og tangenter. Uttrykket er plettfritt, tett og fett – og mens settet bygger seg opp blir det fort klart at denne artisten er i en helt annen liga enn det meste annet på by:Larm.
Uten å ha gitt ut mer enn én singel har Emilie Nicolas allerede skapt sitt eget univers, hvor det er intenst, men vanvittig deilig, å befinne seg. Nicolas er ypperlig som frontfigur – sår, men autoritær, og med en sjelden formidlingsevne. Å få et fullstappet Rockefeller til å holde kjeft under en hel by:Larm-konsert er ikke alle forunt. Men så fremstår jo også Emilie Nicolas klar for langt større formater enn nettopp by:Larm.
Låtmaterialet som presenteres på konserten lover godt for artistens kommende album. «Fail» er rystende og intens med høy gåsehudfaktor, og viser Emilie Nicolas fra sin råeste side. Når den glir over i den sterkt versjonerte DumDum Boys-coveren «Pstereo», som ga henne høy radiorotasjon og plasseringer på flere årsbestelister, skal det godt gjøres å ikke bli overveldet.
Se Emilie Nicolas fremføre «Pstereo» under P3 Gull.
Den halvtime lange konserten forsvinner altfor fort. Avslutningslåten «Grown Up» – hennes kanskje sterkeste kort og kommende singel – dedikeres til den avdøde manageren Per Eirik Johansen. Den skal ha vært hans favoritt, med god grunn. Den hjerteskjærende vakre låta tegner nok en gang et bilde av en helt unik artist, og etterlater et publikum som nok kunne gledet seg over langt flere timer i samme univers.
Det er bare å glede seg til fortsettelsen.
Trine Aandahl
