Kamara –
«Carry you home»
Kamara har lenge utmerket seg som en av de mest lovende stjerneskuddene på den norske pop-himmelen.
På låten «Carry you home» viser Fato Kamara hvor mye hun har å by på som artist og låtskriver, og det er ikke lite.
Med en rå ærlighet synger Fato om å sette grenser og ta valg som er gode for deg selv – selv når det er de vanskeligste valgene å ta. Inderligheten kommer like mye frem i fremførelsen som i teksten. Når Kamara tar i er det faktisk garantert at du får gåsehud.
Med en magisk blanding av praktfull pop-vokal, ektefølte ord, viktig budskap, fengende melodi og en liten dose sass, krysser Kamara av på alle bokser for hva en ekte hit trenger.
En gripende og altoppslukende låt-opplevelse fra en artist vi garantert bare har sett starten av.
Aurora Henni Krogh, anmelder
Chris Abolade x Amara – «Skallebank»
Rap med elgitarbeat ga ein gong god grunn til skepsis. Med eit par heiderlege unntak, har forsøk på å blande inn rock i hip-hop ein lang og klønete tradisjon.
Heldigvis har interne sjangerreglar endra seg og uttrykket modna etterkvart som nye utøvarar og tankar har kome til. Men ein ting endrar seg aldri – den akutte heimlengselen etter ein bytur som gikk litt over stokk og stein.
Bankkortet manglar, sveittekjertlane jobbar på spreng, bussdørene opnar seg ikkje. Veldig frustrerande greier, veldig presist og energisk levert av dei to.
Når beaten i tillegg matchar den høge energien, og det ikkje berre er teksten som formidlar frustrasjon, kjem ein nesten litt for nære på den dehydrerte søndagsturen gjennom Oslo.
Jada, så er det kanskje litt novelty med endå ei låt om bakrus, men det må vere lov å leve. Dessutan er det alltid ålreit å ha ein anthem for alle dei gongene det vart litt meir fres enn planlagt kvelden før. For når skal ein lære?
Sjur Systad Tyssen, anmelder
Eiken – «Domino»
Den bergensbaserte rapparen Eiken, eller Torkel Eikevik, si tunge ferd inn og ut av ein vond sirkel av rusproblem, har dei siste åra vore dokumentert i både ei rekke artiklar og TV-serien «Jeg mot meg».
Heldigvis endar dei færraste av oss med å gå denne lange og kronglete vegen, og dei som går den sit att med ei rekke unike referansar i livet. Ei trist historie.
Bland kjærleik og personlege forhold inn i miksen, så vert ting ofte endå meir komplisert. Likevel, sjølv om «Domino» tar utgongspunkt i slike referansar og eit usunt forhold til alt som får deg på beina, er den eigentleg ikkje særleg sjølvmedlidande.
Heller ei oppriktig erkjenning av si eiga rolle i at alt raknar.
Kategorien bergensk syngerap med liberal effektbruk og hi-hat rolls er kanskje ikkje heilt unik, men det er nydeleg å høyre nokon vere så naken og ærleg.
Sjur Systad Tyssen, anmelder
Lokoy – «Badminton»
I dag ønsker jeg Lokoy sitt debutalbum, «Badminton», velkommen til verden.
På tittelsporet «Badminton» innvier 24-åringen oss i nostalgiske barndomsminner fra gymsalen etter skoletid.
Låten er på det nærmeste et rekviem til enklere tider. I likhet med å forsøke å holde fjærballen i spill, oppgir han et dyptfølt ønske om å holde fast i et nærvær som sjeldent utspiller seg.
Artisten har klart å innkapsle sitt eget far-sønn forhold, samt den universelle verkende lengselen etter å få bedre tilgang til et kjært menneske som muligens uvitende holder deg på en armlengdes avstand.
Lokoy presenterer en forseggjort vokalproduksjon som tilsier at artistens høyre hjernehalvdel har vært i høy aktivitet. I det vi ankommer pre-choruset og strykerne spiller for full guffe, røsker det så hardt i hjertestrengene at følelsene renner over.
Lasse Lokøy er en dyrebar og mangefasettert kunstner som til alles gevinst fortsetter å utforske og utfordre diverse kunstneriske uttrykk.
Ronja Lorin Brox, anmelder
EV –
«You are all I want to be»
Hils på den spennende, nye artisten EV. Alt jeg vet om henne er at hun har satt ord på ensidig forelskelse på en så relaterbar måte at det er umulig å ikke kjenne at det knyter seg i magen, og det er egentlig nok for meg.
Teksten sier mye i all sin enkelhet og det er spesielt linjer som «What should I do about your hands on my hips / How do I make you mine with just one kiss» som treffer spikeren noe så innmari på hodet.
EVs sårbare stemme kommer tydeligere frem utover i låta, og er lydlagt av en tung, men glitrende elektronisk produksjon signert Sebastian Bjaberg, som akselerer i ei rennafart mot destinasjon «gråte på dansegulvet». Der skal vi smile gjennom tårene og glede oss til mer musikk fra EV.
Likte du dette? Da burde du sjekke ut mer musikk på Urørt her!
Anna Nor Sørensen, programleder
Duvel – «All out on you»
Stemmen i hodet mitt har de siste ukene vært erstattet med gitarlinjen i «Hong Kong sex toy store» av Duvel. Nå følger Oslobandet opp med nok en sterk utgivelse i form av «All out on you», en sjukt lovende smakebit på deres kommende andrealbum.
Her tar de lytteren med på en musikalsk tidsreise tilbake til 90-tallet når de beveger seg fra postpunk-uttrykket på debutalbumet «Attempts at speech» fra 2018, i en mer britpop-inspirert retning.
Det hører man spesielt godt i refrenget, der stemmen til vokalist Jack Holldorff virkelig får skinne foran et bakteppe av fengende gitar og ikke minst den nydelig bruken av xylofon, et enkelt instrument med stor påvirkningskraft.
Det er også verdt å nevne hvordan det spanske perkusjonsinstrumentet guïro virkelig løfter versene på «All out on you». Det er i det hele tatt gøy å høre Duvel leke seg med uttrykket, og jeg er mildt sagt klar for albumslipp.
Anna Nor Sørensen, programleder
Kaseki – «Give me love»
Det kryptiske artistnavnet Kaseki betyr «fossil» på japansk, men bak det skjuler det seg et definitivt ungt talent: En 20 år gammel musikkprodusent, låtskriver og vokalist fra Bergen.
Han begynte å slippe låter som Kaseki allerede i en alder av 17, men tropical house-vibbene fra den gangen er forsvunnet helt.
Låta «Give me love» ble sluppet forrige måned, men gjorde sin debut på P3s radiobølger denne uken. Den befinner seg innenfor et dystrere, ømmere hjørne av house, og passer perfekt for fans av de mer nedpå låtene til Disclosure og fløyelsmyke, sentimentale alternativpop-struper som Perfume Genius.
Gi Kaseki litt kjærlighet, det har han fortjent.
Eskil Vestre, journalist
Yasir Moa – «Jeg forstår»
Det er alltid like gøy når et nytt, norsk artistnavn dukker opp i mailinnboksen. Denne uka skjedde det igjen og navnet var Yasir Moa.
På et godt driv av en semiorganisk basstromme og et gitarsample synger den 22 år gamle artisten fra Kongsberg så fint om å forstå sin mors lengsel til hjemlandet Sudan. Yasir er flink til å skrive og har en imponerende vokalføring som lekende lett svinger fra vers med syngerapping til refreng i tenor.
Med debutlåta «Jeg forstår» har Yasir Moa virkelig markert seg som en sterk, norsk nykommer. «Jeg forstår» er Ukas låt på P3.
Adiele Arukwe, musikkprodusent
Undergrünnen – «Kyrie Eleison»
En dyptgående referanse til egen musikk, tidvis i spoken word-aktig drakt. Haugesundbandet Undergrünnen går all inn.
I potten er det rufsete, psykedelisk surferock, tekstlige smartheter og et avhengighetsskapende driv. «Kyrie Eleison» fremstår mer som en skisse i en kladdebok enn tidligere låter signert supergruppa fra haugalandet, men står mystisk nok likevel stødig på egne bein.
I en skranglete miks av nyveiv, psykedelia og jazz forteller Undergrünnen nonchalant om tilværelsens forferdeligheter. Kanskje passende i 2021, som til nå bare har vist seg å være en forlengelse av det grufulle fjoråret.
Til tross for at det skjer i en helt annen tid, på helt andre breddegrader og med distinkt Haugesund-dialekt, går tankene mine mot The Doors, Jim Morrison og innspillingene på «An american prayer».
En skive som centimeter for centimeter borer seg inn i hjernebarken på en av de største poetene i musikkhistorien, og på den måten lar deg bli kjent med bandets øvrige musikk. Nå er det låtskriver Pål Jackmans hode vi er turister i, i en historie om en revnende likegyldighet, og en hovedperson i full fart mot stupet.
Liker du musikk som rett og slett gir litt faen? Da bør du kjenne ditt kall. Kyrie Eleison!
Bendik Hansen, journalist
Vestindien – «Meldrøye»
Gjenoppstandelse! For rundt ti år siden var det både snikk og snakk om dette bandet. Så vel festivaler som Urørt var på ballen, men etter en håndfull utgitte låter gikk medlemmene til andre prosjekt.
Du har funnet dem i for eksempel Hjerteslag, Second Pest og The Thief. Det er en sann fryd at de har funnet sammen igjen som Vestindien.
Denne smakebiten fra det kommende albumet «Null» (12. februar) er en melankolsk og euforisk smørje klint utover stort lerret.
Det nikkes lett mot både punken og skandirocken, men er først og fremst svart metal som er like livsbejaende som bekmørk. Og ikke minst voldsomt oppslukende. Det er mer enn greit for meg. Jeg blir inni her en stund.
Ruben Gran, musikkprodusent
