Det begynner å bli noen år siden jeg så Highasakite for første gang på en av Øyas minste scener i Middelalderparken iført fjær og ansiktssminke. De forsvant delvis inn i mengden av folkinspirert indiepop og kunne forveksles med Team Me som også spilte den dagen. Denne gangen har bandet fått hedersplass der de avslutter fredagen på Øyas største scene etter en dag preget av regn, gjørme og kulde. I mellomtiden har de toppet salgslistene med det vakkert sårbare andrealbumet Silent Treatment fra 2014 og oppnådd stor internasjonal oppmerksomhet i den grad at denne konserten er en av de få mulighetene til å oppleve dem innlands i tiden som kommer. Med det iskalde tredjelbumet Camp Echo sluppet tidligere år markeres nok et hamskifte for Highasakite som viser en betydelig mørkere og mer elektronisk side. Det er med andre ord skyhøye forventninger fra en fullstappet gressplen i Tøyenparken i kveld.
Spenningen bygges opp i det scenen bader i knallrød belysning, flimrende lyskastere og intense synthtoner før Ingrid Helene Håvik omsider trer på med låta «My Name Is Liar». Seansen preges av en kompakt sammensetning av elektroniske lydelementer, skarpe trommer og et nærmest demonisk lysshow. Slik fortsetter det med «My Mind Is A Bad Neighbourhood», før de intense rytmene plutselig skifter over til følelsesmessige «Hiroshima» og lysbesettingen umiddelbart blir mild og glødende. Neste låt er «Leaving No Traces» med lettere elektroniske modifiseringer til stor jubel fra publikum som frem til nå har forholdt seg rolige.
Det har aldri vært tvil om bandets musikalske kvaliteter, men man ser en utvikling der Ingrid er en mer utadvendt og selvsikker frontkvinne enn tidligere, der hun hypnotisk danser til rytmene. Hun stortrives, takker publikum gjentatte ganger og uttrykker at «Det er jævlig gøy!». Resten av bandet viser også stort engasjement. Spesielt Kristoffer Lo som nærmest hopper og klapper gjennom hele konserten, samtidig som han strøkent spiller sin karakteristiske flugabon.
Lysshowet er imponerende der det bytter mellom den mystiske og dystre, det intense, men også det milde og lyse i takt med låtenes sinnsstemninger. Skiftene markerer brått forskjellen mellom de to siste albumene og dermed også den store endringen i bandets sound og image. Røyk blir spydd ut av store kanoner, lysanimasjoner som etterligner bølger og fyrverkeri fyres ut av scenen i full fart og ut i den kjølige kveldslufta. Jeg merker at Highasakite har vendt nesa utover og forbereder seg på verdensherredømme.
Det er tydelig at låtene fra Camp Echo ikke har fått helt fotfeste hos det norske folk enda, med tanke på de minimale reaksjonene. Til tross for en ny og spennende lekenhet på låter som «Deep Sea Diver» og «Samurai Sword» har de ulike elementene en tendens til å drukne i hverandre og oppleves til tider som overprodusert støy. Ingrid kommuniserer mer med publikum enn før, men det oppstår likevel en slags kjølig distanse og jeg savner en tilgjengelighet som Silent Treatment tilbød.
Høydepunktene man sitter igjen med er låtene der Ingrids særegne stemme i både høye og lave registre får skinne gjennom som «Chernobyl», «God Don’t Leave Me», «Keep That Letter Safe» og «Heavenly Father». Publikumsfavoritten «Lover, Where Do You Live» er et godt valg som ekstranummer og publikum jubler stadig anerkjennende underveis. Dette er Highasakite slik vi liker det.
Yordana Jakobsen
