Klokken er litt over seks og bråket etter at The 1975 gikk av scenen til hylende jentekor, har nettopp lagt seg. Bak de høye, teppedekkede gjerdene ligger det hyggelige, røde trelåver som oser en blanding av typisk norsk og sørlandsidyll.
Vokalist og grunnlegger av bandet Foster The People, Mark Foster, er kledd i svart dress og sorte og hvite lakksko. Sammen med bassisten Jacob «Cubbie» Fink sitter de på benkene midt på den tomme gressplassen i svak solskinn og mild luft.
– Ett av de fineste stedene som finnes
– Dette landet må være ett av de fineste stedene som finnes, sier Mark klisjefylt, men likevel troverdig.
– Jeg visste det skulle være fint her, men jeg hadde ingen anelse om at det kom til å være så vakkert. Frisk luft, rent vann – dette er den rake motsetningen av der vi kommer fra – forurensede og overbefolkede Los Angeles. Det er både fredfullt og forfriskende å være her.
Klisjefylte
De maler flere klisjeer om blonde jenter, men vifter det bort uten så mye som en latter. Gutta er seriøse – det er virkelig vakkert her. Hove er jo tross alt kåret, av alle verdens uttalige kåringer, til en av verdens vakreste festivaler.
Hvilken er den vakreste festvialen dere har vært på?
– Det er en hard konkurrent. Den heter Melt-festivalen i Tyskland, og vi spilte der for noen år tilbake. Jeg har tenkt på den siden. Det er en helt annen type skjønnhet enn på denne festivalen. Utrykket er industrielt. Det var som å spille i en Transformers-gravplass, VIPen lå på toppen av en rusten kran og det lå gigantiske maskiner og scener overalt. Den festivalen har virkelig stukket seg ut hos oss.
– Energien på festivaler kan bli veldig altoppslukende
Mark, Jacob og resten av bandet er foreløpig på reise i Europa, og nærmest annenhver dag er det et nytt sted, en ny scene og et nytt publikum. Mark synes det er ekstra stas å spille på festival. Følelsen av å trollbinde et så stort publikum er ubeskrivelig.
– Energien på festivaler kan til tider bli veldig altoppslukende. Man får ikke plass til seksten tusen mennesker på en klubb. Jeg liker å spille for et massivt publikum. Det finnes ingen bedre følelse enn når man klarer å få et så stort publikum i sin hule hånd. Og så suger det jo når man ikke klarer det.
En dypere skive
14. mars kom gruppas andre skive Supermodel, en mer organisk og ikke fullt så elektronisk som debutskiva og bandets gjennombrudd, Torches.
– Det er veldig fascinerende å ta med seg skiva over dammen og se hvor annerledes folk responderer på musikken her. Vi har fått mye positiv tilbakemelding selv om Supermodel nok var overraskende for en del av våre fans som forelsket seg i vår mer elektroniske side (red. anm Torches). Dette er en dypere side av Foster The People, og jeg tror folk her, på mange måter har en mer intellektuell musikksmak enn mange folk i Statene.
Hva var inspirasjonen da dere lagde skiva?
– Dette er en dypere skive som på mange måter reflekterer mitt perspektiv etter å ha turnert verden rundt med Torches og etter å endelig ha oppnådd suksess etter flere år som artist. Alle disse opplevelsene har blitt til denne skiva, sier Marks som også har en stor forkjærlighet for afrikansk musikk blant annet etter en av hans turer til Marokko.
– Jeg startet å skrive på skiva i Marokko etter å ha hørt en del på ulik afrikansk musikk. Vi hadde snakket litt om å gjør noe lignende på plata, men for å være ærlig var det mye som ikke ble med på sisteutkastet – bortsett fra den første låta på Supermodel. Men sånn er det med kunst; man går inn met et mål for øye og så ender det opp som noe helt annet. Likevel påvirket oppholdet i Marokko oss mye og vi har med mye av det vi lærte der på skiva.
Mark er spesielt facinert av kulturer som holder på sin arv og ikke lar seg påvirke for mye av verden forøvrig. Derfor gleder han seg også spesielt til å besøke Burma, som en del av turneen. Men aller først gleder han seg mest til å se Earl Sweatshirts konsert på festivalen.
– Hvis vi har nok tid har vi veldig lyst til å få med oss Disclosure også.
