Sukk. Kun én dag igjen av årets Øyafestival, nå. Vi kan heldigvis by på det aller beste fra gårsdagen, slik at du kan oppleve den på nytt – eller, hvis du ikke er på festivalen i det hele tatt – få oppleve noe av det som har foregått i Middelalderparken. I tillegg til sju konsertanmeldelser, kan du også se konsertopptak fra <artister>s på Enga-scenen i går.
The Congos + Lee «Scratch» Perry + Max Romeo, Sjøsiden 
Artister som nådde sitt kunstneriske klimaks for 35 år siden gjør man lurt i å stille med realistiske forventninger til. En søtlig lukt brer seg forutsigbart nok over området foran Sjøsiden, og den voksende folkemassen – i tiltagende grad merket av rus og generell slitasje – har trolig en avslappende spiss på kvelden i tankene når de snubler bort fra The Black Keys. De får en fest i stedet.
Les hele anmeldelsen: Skrukkete sjarmtroll
The Black Keys, Enga 
Det føles nødvendig å stille spørsmål om hvorvidt suksessen The Black Keys har opplevd det siste året har gått til hodet på dem, der de spiller seg gjennom fredagskvelden med dresskledde sikkerhetsvakter parat på scenen og en mer eller mindre likegyldig holdning hele veien gjennom. Både riff og refreng sitter riktignok som de skal, men det blir som å kjøpe ferdigmat på 7-eleven; det funker, og kan føles bra i øyeblikket – men kan ikke kalles verken givende, spennende eller kvalitetssikret.
Les hele anmeldelsen: Å være eller ikke være
Chromatics, Vika 
Det er dømt til å skje gjentatte ganger i løpet av en festival: At band og artister rett og slett ikke får den scenen de trenger for å glimre. Og man kan vifte med knyttneven mot Øyafestivalen for å plassere nattbefengte Chromatics utendørs på Vikascenen, men det er forståelig at tette festivalprogram er et særdeles vanskelig puslespill.
Les hele anmeldelsen:Hemmet i lyset
Refused, Sjøsiden
Moderne punkhistorie er kort unna å skrives når konserten rundes av til en regelrett perfekt tapning av klassikeren “New Noise”, samt det seige post-hardcoremonsteret “Tannhauser/Derive”, hvor tykke skyer av røyk skytes opp fra scenekanten. Det er forferdelig synd det bare skal bli med denne lille gjennforeningsturneen. Men det er da lov å håpe.
Les hele anmeldelsen: Kretsmester i punk
OFWGKTA, Enga
Der fjorårets Hove-konsert var en studie i inspirert uforutsigbarhet og kun delvis kontrollert kaos, med den flåkjeftede sjefen Tyler, The Creator i rullestol for anledningen, synes det innlysende at gjengen vokst i løpet av året – på godt og vondt. Låtene, som ofte er langt smartere enn det intense førsteinntrykket skulle tilsi, handler nødvendigvis fortsatt om fitte, narko, snut og mer horrororientert tematikk, og minst fire av medlemmene kaster seg – tradisjonen tro – fra scenekanten i løpet av konserten.
Les hele anmeldelsen: Venner for livet
Cloud Nothings, Vika
I tiden mellom sitt andre og tredje album (årets fantastiske Attack On Memory) har amerikanske Cloud Nothings gjort flere gode, kvalitetsforhøyende valg. Ett av dem er å få på plass Jayson Gerycz bak trommesettet. Han tilfører essensielt driv både på plate og live – og er en viktig årsak til at fredagens konsert på Øyafestivalen i så stor grad treffer publikum både i hjertet og magen.
Les hele anmeldelsen: Prioriteringens kunst
Dâm-Funk, Klubben
Tonene til “I Wanna Thank You For Steppin’ Into My Life” spilles, men Dâm er tydeligvis berørt av situasjonen når han synger “thank you for fucking up my life, girl”. Kisen, som ofte blir omtalt som nåtidens Rick James, er i et rart lune, for meldingene fra scenen om samhold og positivitet blandet med indignasjon forbundet med noe som foregår på Twitter, er spesielt.
Les hele anmeldelsen: Følelser og funk
